tirsdag 7. juni 2011

Road trippin'

 
Road trippin' with my two favorite allies
Fully loaded we got snacks and supplies
It's time to leave this town
It's time to steal away
Let's go get lost
    
         Let's go get lost.   



Siste tur til Camp Nou
Med mange glade mennesker.
En annen dag, etter London-tur, var de også glade.

"Skål!" sa han, og blunket til oss. Eller han sa kanskje "salud", siden han er spansk.

Også sang Shakira. Og vrikket på hoftene sammen med noen av øl-guttene i bildene over.

 
Gutta viser hvorfor de show'er på banen og ikke på scena.

Etterpå. Legg merke til at vi er minst like pene som Shakira, Det er det Barca gjør med deg.

Atiyeh dro tilbake til Vancouver i Canadia (nei, jeg vet at det ikke heter det). Så vi dro til Badalona. Der regnet det.

Og selv om Øystein fikk en litt rar hamburger, så var det helt greit å sitte på kafeen og se på at det regnet ute.

En annan dag leide vi bil. Og unngikk bomringer. Da ser man slikt. Jenter med rumpa bar langs veien. Hva ikke folk gjør for å få haik nå for tiden.

Etter litt frem, og tilbake, og så frem og så rundt og tilbake, kom vi til Figueras. Der liker de Dalí.

Men så dro vi en tur til Ampuriabrava.


Der har cruise-skipene lagt seg til kai for godt.

Også er det nesten Venezia, med alle kanalene.

Øystein Romenstad (27) snakker ut om den vonde tiden. Neida. Livet er herlig!

Og tilbake til Figueras. For der var hotellet vårt. Og Dalí-museet.

Med nakne damer.

med baguetter. Eller barra, som vi sier her når vi skal kjøpe brød hos bakern. "Una barra, por favor!" Sier vi. Dalí derimot.

Og så, så kjørte vi til Cadaques. Etter å ha kjørt litt lengre enn nødvendig. Men vi kom frem. Og brukte nesten ikke drivstoff. For vi kjørte Golf Bluemotion. "Gratulerer, dere har fått oppgradert leiebil!" sa dama hos Sixt. Men vi bare: "Ånei!" For vi ville kjøre Mini. Dumme oppgraderingen.


Cadaques. Den hadde mer sol da vi kom dit.

Men vi fortsatte å være turister da vi kom tilbake til Barca. Og besøkte zoologisk have.

Og oppdaget hvorfor sukkerspinn passer bedre i sånt vær som det er i Tromsø på 17. mai. Sånt vær som sukker ikke smelter av.

Øystein tok lunsjen sin med noen nye kompiser. Øystein i midten. 

 
Og nå er det bare litt over to dager igjen, så er road trippen over. 

fredag 6. mai 2011

I did not shoot the deputy, so why are the sheriff shooting at me?


Bloggedebutanten Øystein får lov til (les: blir tvunget til) å lage denne utgivelsen. Dette vil føre til litt kjedeligere lesning enn Marthes morsomme stil, men hvis du kan lese dette, så har det gått gjennom sensuren (evt. at Marthe ikke gidder å skrive noe annet selv).
Etter Spaniaturneen vår tok vi tre uker til med spanskkurs, så nå snakker vi spansk helt flytendo. Eller vi klarer å gjøre oss forstått i hvert fall. Husverten vår sier i hvert fall at vi blir bedre og bedre for hver dag som går, og det er veldig godt observert når vi stort sett svarer med ”si” og ”claro” når hun snakker i 324 km/t selv om vi gjentatte ganger sier at hun må snakke más despacio (saktere), por favor.
Før påske hadde vi besøk av svigers Svanhild og Stein-Arne, samt Ingrid og Leif. Mye sightseeing måtte selvsagt utføres i tillegg til spanskundervisning på dagtid, og da blir det ikke mye tid til andre studier. Men det var uansett mye hyggeligere å tilbringe tiden med dem. Alltid gøy å vise frem byen vår. 
Påskeferien ble av det heller kjedelige slaget. For å ligge noenlunde à jour med lesing og oppgaveinnlevering til norgestruppen ankom BCN, så ble hele påsken tilbrakt inne foran bøkene/mac’en. Sønnen i huset spurte hver gang vi traff han om ”går dere aldri ut?”. Han ble etter hvert lei av å vente på at vi skulle forlate leiligheten slik at han kunne snike seg ut på verandaen vår for å vanne marihuanaplantene sine. Men etter at besøkene strømmet på, så har vi knapt vært inne, så da har nok ikke plantene lidd noen særlig nød. I løpet av 11 dager har vi hatt besøk fra Norge i form av: Magnus, Mona, Bendik, Mino, Anne, Torbjørn, Maja, mamma, pappa, Tore og Rudi. Ikke noe problem å få dagene til å gå da. Nå kan vi vel snart begynne å regnes som lokalkjente, etter å ha vist frem de største turistattraksjonene som Parc Güell, Sagrada Familia, Olympiastadion osv utallige ganger. Fikk vårt første møte med feiring på Canaletes (øverst i Las Ramblas) etter Barca vant 2-0 over Real Madrid borte i første semifinale i Champions League. Flere tusen ville Barcasupportere som hoppet og danset, sang Barcasanger og klatret opp i alt som var av lyktestolper og trær mens det ble fyrt av salutter og lyst opp med bengalske lys. Stor stemning, noe både M&M, B&M og Ø&M satte pris på. Vittig at alle parene som har besøkt oss disse siste dagene har dame med forbokstav på M, bortsett fra mamma da, men ”mamma” begynner jo på M. Og Rudi selvfølgelig, eller Tore.. Jeg er litt usikker på hvem som er dama i det forholdet, og det vet jeg neimen ikke om de er enige om selv heller.
Koser seg på Canaletes
En liten andel av de oppmøtte


Neste kampdag og returkamp hjemme mot Real Madrid skulle bli svært så innholdsrik. Vi begynte dagen med å dra for å hente kampbillettene til meg og Marthe, pappa og Torbjørn og til Rudi og Tore. Det var ca 15 stk i kø og i kjent spansk stil, så gikk alt utrooolig sakte. Men sikkert… Dvs helt til vi var fremst i køen. Da ville ikke systemet lenger, og vi måtte vente fremst i køen på at systemet eventuelt skulle bli samarbeidsvillig. Én time etter at vi stilte oss i køen hadde vi billettene i hånden, og følte oss veldig mye lettere. Lett nok til at alle sammen tok turen opp på Tibidabo, (min og Marthes første gang). I toppen av kirken på toppen av fjellet finner du nok Barcelonas beste utsikt, så Eseltoppen må nok ned på andre plass. Jeg, Marthe og Atiyeh traff på to meksikanere oppe i kirken, og grunnen til at jeg nevner disse nå skal jeg fortelle om siden. Dette blir det man på filmspråket kan kalle en set-up. Pay-off kommer altså senere.
På vei ned fra fjellet har vi to timer til å skifte og spise før vi må dra utover til stadion. To timer som gikk litt fortere enn de hadde trengt pga to ting. Først blir pappa ”pick-pocketed” på metroen og kan deretter føye seg inn i rekken av folk vi kjenner som har blitt frastjålet noe i Barcelona. Dette er absolutt det jeg liker minst med denne byen. Ting nummer to er at yr.no ikke holder det de lover. Strålende vær blir plutselig til regnskyll som selv Bergen hadde vært stolt av, samt lyn og torden. Idet vi ser ut av vinduet, slår lynet ned i nabohuset 15 m unna. Andre gang hittil i år jeg står rett ved et lynnedslag. Uansett skal ikke dette stoppe oss fra å se min, Rudis og Tores andre El Clasico, og Marthes, pappas og Torbjørns første. Ponchoer kjøpes inn, samt en kikkert til Marthe som mener at plassene våre kunne vært nærmere. Pappa slapper av på metroen i visshet om at han ikke har mer å miste.
Strålende stemning på stadion med lyn og torden for å underbygge dramatikken ute på banen. Men 2-0 i sekken fra Santiago Bernabeu skulle det mye til for at Real skulle ha noen sjanse, og bortsett fra en litt rotete periode i 2. omgang, var det heller aldri skummelt. 1-1 holdt til finaleplass, og dette skulle feires. Kursen ble satt mot Canaletes for å gjenskape suksessen fra forrige uke. Feiringen begynte allerede på metroen da folk sang ”Boti boti boti, madridista qui no boti” – ”Hopp hopp hopp, den som ikke hopper er madridista”. Jeg kunne se frykten for avsporing i øynene på de to stakkars vanlige pendlerne i toget.
En liten stemningsrapport fra metroen. Barcelonahymnen har nok blitt fremført penere.
Pappa og Torbjørn tok kvelden, mens vi siste fire måtte selvfølgelig delta i feiringen. Regnet hadde stoppet, Canaletes var på det meste fylt med 8000 elleville supportere og sang og dans. Alt lå til rette for en kjempeferiring. Det ble det også helt til noen hooligans bestemte seg for at media hadde filmet lenge nok. Balkongen der tv-kameraene stod ble bombardert med ølglass og bengalske lys. Ett lys forsvant inn balkongdøra, og rommet ble fort fylt med røyk. Et annet ble liggende å brenne på balkongen lenge nok til at det ene kamerastativet tok fyr. Etter å ha ”tømt ut igjen litt av ølet vi hadde inntatt” i en bakgate, på vei tilbake til festen ble vi møtt av ca 150 mennesker som kom løpende mot oss. Politiet som tidligere på kvelden hadde holdt seg i utkanten, hadde bestemt seg for at festen nå var slutt. Opprørspoliti med skjold og full utrustning jobbet for å tømme plassen, og de som ikke ville gå frivillig fikk smake batongen. Vi fire trakk oss rolig tilbake, men nysgjerrigheten vår ville jo se hva som foregikk, så vi gikk rundt kvartalet for å se fra en annen vinkel. Der ser vi politisperringer og politi med våpen som vi tolket til å enten skyte tåregass eller gummikuler, begge deler heller ubehagelig å bli truffet av. Det er masse folk foran oss, så vi tenker at vi er trygge så lenge vi ikke står nærmest politiet. Jeg bestemmer meg for å filme litt av oppstyret, og når jeg går inn i fotografrollen så er det kun bildene som teller. Da jeg legger ned kameraet, rekker jeg akkurat å se Rudi løpe, Tore kaste seg ned bake et skilt før jeg oppdager politimannen som setter seg ned i siktestilling med våpnet rettet mot meg. Før jeg fikk reagert, så smeller det. Jeg vet ikke helt hva som overrasket meg mest; at politiet skyter på meg eller at jeg ikke får sykt vondt et sted. Kanskje bommet han? Uansett var det nok til at vi tok beina på nakken og løp det vi kunne rundt neste gatehjørne. Der fikk vi et lite pusterom før det på nytt kom en ny gjeng løpende mot oss, med to svære politibiler i hælene. Vi lot oss ikke be to ganger, og løp sammen med de inn i litt trangere smug der vi var tryggere.
Nå kommer pay-off’en:

Mens vi løper fra politiet, ser vi at vi løper sammen med de samme to meksikanerne som vi traff tidligere på dagen, oppe på Tibidabo. Situasjonen var plutselig enda mer absurd, men samtidig veldig hyggelig å løpe sammen med flere vi kjente. Kvelden endte med at vi slo oss ned på et gatehjørne og drakk øl med disse to meksikanerne (som visstnok var piloter i et meksikansk flyselskap) i flere timer etterpå. En meget innholdsrik kveld med andre ord, og litt spenning i hverdagen.

Spillerne takker publikum etter kampen
Canaletes skuffet selvfølgelig ikke


Og ikke vi heller: "Boti, boti, boti, madridista qui no boti!"
Viktig å opprettholde væskebalansen når man er i aktivitet
Litt usikker på om det er hotellbalkongen som brenner i bakgrunnen her.

Nå har alt besøket reist tilbake til gamlelandet, og det er kun oss to og bøkene igjen. Tre korte uker til eksamen for min del, og plantene på verandaen må vente til Pablo ikke orker å vente lenger på at vi skal gå ut.

torsdag 5. mai 2011

Reisebrev

Forsinket reisebrev fra vår überfantastiske Spaniatur 17.-27. mars 2010. (Barcelona – Sevilla – Granada – La Linea de la Conception/Gibraltar – Jerez de la Frontera – Sevilla- Madrid – Barcelona)
Reisebrevet ble påbegynt allerede underveis på reisa, men så går no dagan…Uansett, her kommer det:
Tilfeldighetene ville ha det til at da vi endelig kom over en bokhandel i Barcelona med et skikkelig utvalg av engelsk litteratur, så valgte jeg ut en bok om nettopp det området vi skulle reise til noen uker senere. ”The hand of Fatima” eller på originalspråket (som jeg strengt tatt burde lese den på) ”La mano de Fatima” var den største boken de hadde, ergo kjøpte jeg den. Der kunne jeg lese om at bokens helt og resten av maurerne fikk se katedralen som de kristne hadde omformet deres tidligere moské til. Bønnetårnet hadde de blant annet gjort om til et klokketårn – Giralda. Som jeg i min uvitenhet ikke hadde hørt om. Men som jeg sto i toppen av og skuet ut over Sevilla, bare dager senere. Tilfeldigheter. Det var ikke tilfeldigheter at jeg ikke tok med meg boken på turen. Den veier vel 1,5 kg. Og bagasjen min var allerede for tung.
Vi måtte flytte ut av superleiligheten dagen før vi reiste. Og alt som ikke gikk i kofferten som ble satt igjen, måtte bli med på turen. Vasking, pakking, kasting, bæring, banning.
Men det var lett å glemme da vi plutselig var i Sevilla. Mange og tjue grader og alt det man forbinder med Spania – det finner du i Sevilla. Flamenco, tyrefekting, vin og andalusiske hester. Vakre andalusiske hester. Vi fikk sett en tidel av en gratis flamenco-oppvisning, klatret opp i toppen av Giralda og vandret rundt i den vakre hagen til det kongelige palasset Alcazar sammen med morsomme påfugler. 
Fine andalusiske hester og vogner og ikke så fine kusker.
Reales Alcázares de Sevilla

Hage!



Fin temp.
 Så var det leiebil og 120 km/t mot Granada og et helt sykt deilig hotell. Hotellet, som hadde eget spa, ble kåret til det beste i Spania i fjor og var så fint at vi helst bare ville være der hele dagen. Men det kunne vi jo ikke. Vi måtte jo få med oss Spanias mest besøkte turistattraksjon, Alhambra. Og i Granada har de en fin lov som sier at hvis noen kjøper drikke i en restaurant, bar eller kafé – ja så må de få med tapas gratis! Tips til folk som vil dra å se på Alhambra – betal de ekstra euroene det koster å leie audioguide. Det gjorde ikke vi, og selv om det var mye fint å se på, så er det litt greit å ha LITT informasjon. Det ble litt sånn: ”Ja, her er det enda et slott…Og her er det et annet. Ja…La oss ta bilde av det, det er sikkert gammelt og viktig.” Sliten i beina ble vi i alle fall, for Alhambra er stort. Da var det kjempedeilig med spatime ventede på hotellet. Med massasje og tyrkisk bad. Vekselvis i passelig varmt basseng, iskaldt basseng, is, kjempevarmt basseng og steamrom.
Motorveien til Granada og Sierra Nevada i horisonten

Et av palassene i Alhambra

Aktivisering mens Øystein...

...tar bilder av vann i bevelgelse.

Etter et par dager i Granada var det frem med GPSn og prøve å finne raskeste vei til La Linea de la Concepcion/Gibraltar. Det klarte vi overhodet ikke. Fordi vi hadde bedt GPSn om å finne raskeste vei uten bompenger sendte den oss ut på de villeste omveiene. Det tok sin tid. Men det førte til at vi fikk oss en snartur innom lille Fuengirola ved kysten, der vi spiste lunsj på tidenes koseligste kinarestaurant. Der blåste det nesten storm, så vi måtte stoppe for en aldri så liten fotoshoot.
Naturlig vindmaskin

og gode surfeforhold. Kanskje litt for gode?

La Linea de la Conception er Spanias grenseby til Gibraltar. La Linea de la Concepcion er også muligens den kjipeste byen vi har vært i i Spania. Vi hadde booket hotell der siden det var billigere enn å overnatte i Gibraltar. Men siden det tar 5 minutter å krysse grensen slapp vi å tilbringe så mye tid på den spanske siden. Gibraltar var interessant og vindfullt. Vi fikk guidet tur med taxisjåfør John. Kalksteinsgrotter, aper og Gibraltars historie på to timer.
Aperumpe i nakken.

En ny kompis på The Rock

Greit å vite


Grensa
Fordi det var mest praktisk, billigst og betydde at vi fikk sett enda en by, hadde vi booket neste hotell i Jerez de la Frontera. Jerez, det er der sherryen kommer fra. Så vet du det. Ellers er det sikkert en flott by, men vi fikk bare en ettermiddag og kveld der, så det var ikke så mye mer vi fikk med oss. Bortsett fra en kjempekoselig restaurant med superhyggelig betjening. Ja, nå lar jeg superlativene løpe, men de var faktisk så hyggelige at vi ga rikelig med tips og var veldig fornøyde med besøket der – til tross for at woken min ikke var stort å skryte av. Den var ganske brent. Brent ble også frokostrundstykket til Øystein neste morgen. Det tok nemlig fyr inni toastmaskina. Heldigvis var det ingen andre hotellgjester der og vi fikk slukket det før frokostvertinna fikk kommet oss til unnsetning. 
Eneste bildet vi tok i Jerez de la Frontera. Men motivet var det jo helt supert.

Kl 12:00 skulle leiebilen leveres i Sevilla, 12-14 mil unna Jerez. Det gikk på minuttet omtrent. Det gikk ganske raskt de siste milene og undertegnede var litt engstelig. Så var det enda hurtigere transport mot Madrid. På toget kunne vi se temperaturen på de stedene vi passerte, og det var nesten litt deprimerende å se den falle fra 27 grader i Sevilla, til 12 grader i Madrid. Nesten litt matlei av spanske byer fikk vi utrettet nada første kvelden, bortsett fra å finne frem til der vi skulle møte opp kl 10:00 neste dag for guidet segway-tur. Fem minutter med opplæring på det fantastisk artige transportmiddelet, og så rett ut i Madridtrafikken. Med på turen var to amerikanske par, og stereotypisk nok var det guttene som grisekjørte mens jentene/damene holdt litt lavere (og mer fornuftig) tempo. På de tre timene fikk vi kommet oss rundt til størsteparten av det som er verdt å se i Madrid (tror jeg). Men jeg følte likevel ikke at jeg hadde sett så mye av byen. Til det var jeg alt for opptatt av kjøretøyet og å ikke falle av eller krasje i noen. Dagen etter tok vi for oss byen til fots og fikk sett litt mer. 
Segway-gruppa. Ser kanskje ikke ut som de kuleste folkene i klassen, men gøy var det.
Parque Retiro

Supert marked i Madrid

Jordbær, kanskje en anelse genmodifiserte?

Søndag hadde vi så fryktelig god tid fra utsjekk på hotellet og til flyet gikk at vi selvfølgelig kom for seint til innsjekkingen. Eller det vil si, på slaget 46 minutter før avgang sto vi ved innsjekkingsdisken (heter det det?) og lastet koffertene opp på båndet. Minuttet etter sier damen fra Iberia ”Oj, der stengte innsjekkingen”. Etter noen sekunder med snikende panikkfølelse over at vi dermed mistet flyet, kom damen på at vi kunne løpe bort til business classavdelingen deres og sjekke inn der. Der holdt de det nemlig åpent frem til 20 minutter før avgang. Og der hadde de en egen sikkerhetskontroll som vi kunne cruise gjennom helt uten å måtte stå i kø. Så ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Sa antakeligvis brura.
Tilbake i Barcelona hadde plutselig turistene kommet til byen. Og vi skjønner jo det. For selv om Spania har mange fine byer, så er Barcelona finest.