I did not shoot the deputy, so why are the sheriff shooting at me?

Bloggedebutanten Øystein får lov til (les: blir tvunget til) å lage denne utgivelsen. Dette vil føre til litt kjedeligere lesning enn Marthes morsomme stil, men hvis du kan lese dette, så har det gått gjennom sensuren (evt. at Marthe ikke gidder å skrive noe annet selv).

Etter Spaniaturneen vår tok vi tre uker til med spanskkurs, så nå snakker vi spansk helt flytendo. Eller vi klarer å gjøre oss forstått i hvert fall. Husverten vår sier i hvert fall at vi blir bedre og bedre for hver dag som går, og det er veldig godt observert når vi stort sett svarer med ”si” og ”claro” når hun snakker i 324 km/t selv om vi gjentatte ganger sier at hun må snakke más despacio (saktere), por favor.

Før påske hadde vi besøk av svigers Svanhild og Stein-Arne, samt Ingrid og Leif. Mye sightseeing måtte selvsagt utføres i tillegg til spanskundervisning på dagtid, og da blir det ikke mye tid til andre studier. Men det var uansett mye hyggeligere å tilbringe tiden med dem. Alltid gøy å vise frem byen vår. 

Påskeferien ble av det heller kjedelige slaget. For å ligge noenlunde à jour med lesing og oppgaveinnlevering til norgestruppen ankom BCN, så ble hele påsken tilbrakt inne foran bøkene/mac’en. Sønnen i huset spurte hver gang vi traff han om ”går dere aldri ut?”. Han ble etter hvert lei av å vente på at vi skulle forlate leiligheten slik at han kunne snike seg ut på verandaen vår for å vanne marihuanaplantene sine. Men etter at besøkene strømmet på, så har vi knapt vært inne, så da har nok ikke plantene lidd noen særlig nød. I løpet av 11 dager har vi hatt besøk fra Norge i form av: Magnus, Mona, Bendik, Mino, Anne, Torbjørn, Maja, mamma, pappa, Tore og Rudi. Ikke noe problem å få dagene til å gå da. Nå kan vi vel snart begynne å regnes som lokalkjente, etter å ha vist frem de største turistattraksjonene som Parc Güell, Sagrada Familia, Olympiastadion osv utallige ganger. Fikk vårt første møte med feiring på Canaletes (øverst i Las Ramblas) etter Barca vant 2-0 over Real Madrid borte i første semifinale i Champions League. Flere tusen ville Barcasupportere som hoppet og danset, sang Barcasanger og klatret opp i alt som var av lyktestolper og trær mens det ble fyrt av salutter og lyst opp med bengalske lys. Stor stemning, noe både M&M, B&M og Ø&M satte pris på. Vittig at alle parene som har besøkt oss disse siste dagene har dame med forbokstav på M, bortsett fra mamma da, men ”mamma” begynner jo på M. Og Rudi selvfølgelig, eller Tore.. Jeg er litt usikker på hvem som er dama i det forholdet, og det vet jeg neimen ikke om de er enige om selv heller.

Koser seg på Canaletes

En liten andel av de oppmøtte

Neste kampdag og returkamp hjemme mot Real Madrid skulle bli svært så innholdsrik. Vi begynte dagen med å dra for å hente kampbillettene til meg og Marthe, pappa og Torbjørn og til Rudi og Tore. Det var ca 15 stk i kø og i kjent spansk stil, så gikk alt utrooolig sakte. Men sikkert… Dvs helt til vi var fremst i køen. Da ville ikke systemet lenger, og vi måtte vente fremst i køen på at systemet eventuelt skulle bli samarbeidsvillig. Én time etter at vi stilte oss i køen hadde vi billettene i hånden, og følte oss veldig mye lettere. Lett nok til at alle sammen tok turen opp på Tibidabo, (min og Marthes første gang). I toppen av kirken på toppen av fjellet finner du nok Barcelonas beste utsikt, så Eseltoppen må nok ned på andre plass. Jeg, Marthe og Atiyeh traff på to meksikanere oppe i kirken, og grunnen til at jeg nevner disse nå skal jeg fortelle om siden. Dette blir det man på filmspråket kan kalle en set-up. Pay-off kommer altså senere.

På vei ned fra fjellet har vi to timer til å skifte og spise før vi må dra utover til stadion. To timer som gikk litt fortere enn de hadde trengt pga to ting. Først blir pappa ”pick-pocketed” på metroen og kan deretter føye seg inn i rekken av folk vi kjenner som har blitt frastjålet noe i Barcelona. Dette er absolutt det jeg liker minst med denne byen. Ting nummer to er at yr.no ikke holder det de lover. Strålende vær blir plutselig til regnskyll som selv Bergen hadde vært stolt av, samt lyn og torden. Idet vi ser ut av vinduet, slår lynet ned i nabohuset 15 m unna. Andre gang hittil i år jeg står rett ved et lynnedslag. Uansett skal ikke dette stoppe oss fra å se min, Rudis og Tores andre El Clasico, og Marthes, pappas og Torbjørns første. Ponchoer kjøpes inn, samt en kikkert til Marthe som mener at plassene våre kunne vært nærmere. Pappa slapper av på metroen i visshet om at han ikke har mer å miste.

Strålende stemning på stadion med lyn og torden for å underbygge dramatikken ute på banen. Men 2-0 i sekken fra Santiago Bernabeu skulle det mye til for at Real skulle ha noen sjanse, og bortsett fra en litt rotete periode i 2. omgang, var det heller aldri skummelt. 1-1 holdt til finaleplass, og dette skulle feires. Kursen ble satt mot Canaletes for å gjenskape suksessen fra forrige uke. Feiringen begynte allerede på metroen da folk sang ”Boti boti boti, madridista qui no boti” – ”Hopp hopp hopp, den som ikke hopper er madridista”. Jeg kunne se frykten for avsporing i øynene på de to stakkars vanlige pendlerne i toget.

En liten stemningsrapport fra metroen. Barcelonahymnen har nok blitt fremført penere.

Pappa og Torbjørn tok kvelden, mens vi siste fire måtte selvfølgelig delta i feiringen. Regnet hadde stoppet, Canaletes var på det meste fylt med 8000 elleville supportere og sang og dans. Alt lå til rette for en kjempeferiring. Det ble det også helt til noen hooligans bestemte seg for at media hadde filmet lenge nok. Balkongen der tv-kameraene stod ble bombardert med ølglass og bengalske lys. Ett lys forsvant inn balkongdøra, og rommet ble fort fylt med røyk. Et annet ble liggende å brenne på balkongen lenge nok til at det ene kamerastativet tok fyr. Etter å ha ”tømt ut igjen litt av ølet vi hadde inntatt” i en bakgate, på vei tilbake til festen ble vi møtt av ca 150 mennesker som kom løpende mot oss. Politiet som tidligere på kvelden hadde holdt seg i utkanten, hadde bestemt seg for at festen nå var slutt. Opprørspoliti med skjold og full utrustning jobbet for å tømme plassen, og de som ikke ville gå frivillig fikk smake batongen. Vi fire trakk oss rolig tilbake, men nysgjerrigheten vår ville jo se hva som foregikk, så vi gikk rundt kvartalet for å se fra en annen vinkel. Der ser vi politisperringer og politi med våpen som vi tolket til å enten skyte tåregass eller gummikuler, begge deler heller ubehagelig å bli truffet av. Det er masse folk foran oss, så vi tenker at vi er trygge så lenge vi ikke står nærmest politiet. Jeg bestemmer meg for å filme litt av oppstyret, og når jeg går inn i fotografrollen så er det kun bildene som teller. Da jeg legger ned kameraet, rekker jeg akkurat å se Rudi løpe, Tore kaste seg ned bake et skilt før jeg oppdager politimannen som setter seg ned i siktestilling med våpnet rettet mot meg. Før jeg fikk reagert, så smeller det. Jeg vet ikke helt hva som overrasket meg mest; at politiet skyter på meg eller at jeg ikke får sykt vondt et sted. Kanskje bommet han? Uansett var det nok til at vi tok beina på nakken og løp det vi kunne rundt neste gatehjørne. Der fikk vi et lite pusterom før det på nytt kom en ny gjeng løpende mot oss, med to svære politibiler i hælene. Vi lot oss ikke be to ganger, og løp sammen med de inn i litt trangere smug der vi var tryggere.

Nå kommer pay-off’en:

Mens vi løper fra politiet, ser vi at vi løper sammen med de samme to meksikanerne som vi traff tidligere på dagen, oppe på Tibidabo. Situasjonen var plutselig enda mer absurd, men samtidig veldig hyggelig å løpe sammen med flere vi kjente. Kvelden endte med at vi slo oss ned på et gatehjørne og drakk øl med disse to meksikanerne (som visstnok var piloter i et meksikansk flyselskap) i flere timer etterpå. En meget innholdsrik kveld med andre ord, og litt spenning i hverdagen.

Spillerne takker publikum etter kampen

Canaletes skuffet selvfølgelig ikke

Og ikke vi heller: "Boti, boti, boti, madridista qui no boti!"

Viktig å opprettholde væskebalansen når man er i aktivitet

Litt usikker på om det er hotellbalkongen som brenner i bakgrunnen her.

Nå har alt besøket reist tilbake til gamlelandet, og det er kun oss to og bøkene igjen. Tre korte uker til eksamen for min del, og plantene på verandaen må vente til Pablo ikke orker å vente lenger på at vi skal gå ut.