En vill en

Sitter bare i penthousen og chillern.

Vi startet dagen med å tømme kontoene våre for 22 400 kr. Eller skarve 2800 euro som det er. Det måtte fem uttak til for å komme opp i den summen. Og det skjønner jeg jo. Spanjolene er ikke så godt vant med penger av slike dimensjoner. Prøv å betale med en 50-eurolapp på butikken. Da stivner de til. "Herregud, 50 euro! Hvem går rundt med slike gigantbeløp?" Så, med et godt grep rundt seddelbunken var det bare å skynde seg tilbake til drittleiligheten (som den heretter kommer til å hete) for å pakke ferdig. Deretter tok vi med oss halvparten av bagasjen vår (vi har to kofferter hver, og det er det ingen av drosjene i Barcelona som har plass til) og dro til kontoret til utleiemegler Pedro for å gi ham pengene og våre signaturer i bytte mot et par nøkler. Pedro snakker kun spansk (har jeg skrevet det før kanskje?), og vi snakker ikke så mye spansk (det har jeg i hvertfall påpekt før). Prøv tørrprating da liksom. Det oppsto litt dødtid mens vi ventet på huseieren. Pedro lot som han jobbet på dataen, jeg tror han la en kabal eller to. Huseier snakket heller ikke engelsk, men hadde omtenksomt nok tatt med dattera som oversetter. Begge, både mor og datter, virket som trivelige mennesker, så da gjorde det ikke så vondt å skilles ad med seddelbunken. Jeg har forhåpninger om at vi kommer til å få tilbake depositumet på 1000 euro når vi flytter ut - så lenge vi ikke river ned kåken, noe jeg betviler. I kontrakten står det forresten Don Øystein Romenstad og Dña Igesund, Marthe Emilie Mandal. Haha. Don Øystein må nesten være det verste dobbeltnavnet noen kan finne på noen sinne.

Vi ga oss selv en halvtimes tid til å juble over det nye og superfine bostedet (samt få til å skru på varmen siden innetemperatueren var 12 grader - noe vi ikke klarte viste det seg) før vi tok metroen tilbake til Badal og drittleiligheten. Jeg har jobbet som stuepike (for 11 år siden riktignok), så jeg vet hvordan man skal vaske sånn at det ser reint ut, uten at det nødvendigvis er det. Det går nemlig raskere. Og det liker hoteller. At det går raskt. Og siden vi måtte vaske da vi flyttet inn var vi ikke så veldig gira på å vaske ut også. For selv om vi klaget på renholdet da vi kom, så sitter det en navnløs Landlord der ute i Barcelona et sted og har all makt over våre depositumspenger. Best å forlate stedet prikkfritt. Så prikkfri en drittleilighet kan være. Da jeg skulle ta av sengetøyet i drittleiligheten i dag kravlet det plutselig frem et svært insekt fra dyna! Hylte høyt, og så måtte Øystein komme og fjerne det. Men selvfølgelig kunne han ikke bare skvise det sammen i litt papir - neida, han måtte slippe det ut. Er sikker på at noen fikk det i hodet da han ristet det ut fra balkongen. Personen må jo ha blitt nesten like traumatisert som meg.


Her i superpenthouseleiligheten er det sikkert ingen insekter. Og vi som i tre uker har måttet sitte på en slik ødelagt "sofa":

Helt latterlig ubehagelig og ubrukelig til noe som helst.

 

 

 

 

Kan nå kose oss med denne. Her snakker vi sovesofa! Den skal alltid være utslått.

Ingen problem å skrive masteroppgave når man har et slikt bord!

Kjøket. Legg merke til krakken. Gjett hvem som har behov for den.

El baño

Og helt ny seng uten noen andre menneskers basilusker

Og intet mindre enn fem (5) stekepanner.

Og i morgen skal dere få se terrassen. Neida. Men den er stor. Nå har vi brukt fem minutter på å få i gang induksjonsovnen. Trikset var å bytte plate. Den nederst til høyre skal visst ikke brukes på mandagskvelder.
Siden vi bor i et penthouse nå:

God natt!

Den helt utrolig merkelige dagen!!

Neida. Bare bytta ut den gamle tittelen "Vaskedag" med noe mer fengende for å få flere treff - og se på det, statcountern går helt av hengslene!

Så hva gjør man når man er så gjerrig at man bare investerer i et sett med sengetøy, må vaske og tørke det på en dag og ikke har tørketrommel? Og sengetøyet i tillegg veier tusen millioner kilo når det er tørt og dermed veier dobbelt så mye når det er vått? Man står opp kl åtte på en søndag, røsker av sengetøyet og hiver det i vaskemaskina før man sover to timer til uten sengetøy. Så det gjorde vi. Og det å stå opp kl ti må jo nesten være ny rekord for oss, men vi skulle møte Joar på kafé i Gracia kl tolv, så da var det bare å samle sammen det vi har av selvdisiplin og gjøre det. Just do it! Dvs. bare slumre 20 min., i forhold til de normale to timene med slumring vi har blitt vant til her. Hver dag. Sånn blir det når man ikke har noe man må nå. Som for eksempel lesesalskamerater man lover å møte på skolen kl 11. Da må man jo komme seg på skolen til ett i allefall. Det var en digresjon. Altså, litt over tolv møtte vi Joar og hans venninne Paz på/ved/i/ Plaça del Sol. Der var det verken sol eller åpne kafeer, så da ble det en annen åpen plass med åpen kafé. Praten gikk på spansk, engelsk og norsk. Bare de to sistnevnte for min del, bortsett fra at jeg bestilte te på spansk; "Té" sa jeg. På spansk der altså. Da jeg litt senere på dagen skulle bestille en cortado på spansk glemte jeg i et sekund at det er på engelsk det heter "too", mens det på spansk heter "también". Så da fikk jeg i stillhet ergre meg over at jeg hadde sagt feil i sikkert et kvarter etterpå. Sånne ting får spanskprogresjonen til å stoppe helt opp. Bedre å snakke engelsk feilfritt enn å si et lite ord feil på spansk tenker selvtilliten min, og så kommer det bare engelske ord ut av munnen.

På  cortadoplassen spiste vi også treretters middag, noe som kanskje høres råflott ut, men det var en god deal i utgangspunktet. €13,90 for forrett, hovedrett og dessert. Men de jobbet ikke så hardt for tipsen, så min mat kom ti minutter etter guttas i tillegg til at hovedretten besto av to ingredienser  - fisk og potet for min del, og kjøtt og potet for guttas del. For all del, det var helt greit.  Og så var middag unnagjort, noe som alltid er fint.

Siden vi har dårlig funicular-karma, eller funikarma som man ganske snedig kan si, så var funicularen opp til Montjuïc stengt da vi fant ut at det var en fin søndagsaktivitet. Som den trofaste leser husker, var funicularplanene opp til Tibidabo på tirsdag vanskelige å sette ut i liv, og i fjor da vi prøvde å ta Montjuïc-funïkülärën var den også ute av drift. Så det ble buss også denne gangen - opp til Miró-museet som var stengt... Men hva gjør vel det når man har en olympisk stadion å se nærmere på? Og en gedigen olympisk park å utforske: 

Her har nok mang en olympisk mester spasert rundt.

Store dimensjoner

Dette kan jeg ikke stå inne for.

Noen har kameraer uten telefon. Hah.

Det var solnedgang...

Regn i Barcelona. Så uvant at vi holder oss inne og gjør skolearbeid. Derfor har jeg altså tid til å skrive nytt blogginnlegg.

Tre viktige ting har skjedd siden sist;

1. Vi møtte et esel

2. Jeg fylte 27 år

3. Vi har funnet ei kul leilighet.

(4. Vi var på Barca-kamp.)

Det siste punktet er for Øystein. Det høres bedre ut med kun tre punkter synes jeg.

Denne eselhistorien er kanskje litt opphauset, men nå må den jo nesten bare fortelles. Etter to bedagelige uker dro vi søndag på vår første treningstur her i Barcelona. Park Güell var målet, og etter utallige metrostopp befant vi oss inni Gaudís skaperverk. Siden vi ikke er de raskeste til å komme oss ut, var klokka passert 17 og det begynte å bli ganske kaldt. Det var derfor greit å bevege seg oppover for å få litt varme i kroppen. Vi tok de hundreogørten trappetrinnene opp til det jeg trodde var parkens høyeste punkt, men vel oppe så vi at noen andre var på vei ned fra en enda høyere topp. På toppen satt det også en mann, og det vi antok var hans noe overdimensjonerte hund. Vi kunne jo ikke være snauere enn at vi kom oss til topps vi også, så vi tok stien videre mot det som viste seg å være enda bedre utsiktsforhold. Ulent terreng der altså, og en følelse av å være tilbake i den norske fjellheimen. Nesten. Det tok vel fem minutter å komme seg til toppen. Og der satt mannen vi hadde sett nedefra. En helt vanlig mann med hvite (Apple?) ørepropper i ørene som virket lite interessert i at det gikk et esel og småspiste sneiper rundt ham. Ingen hund, men et esel, midt i Park Güell. En annen mann som faktisk hadde en hund ( også den litt overdimensjonert i den forstand at den var tjukk, i likhet med mange andre hunder her), kom opp på toppen fra motsatt kant, og ble veldig overrasket da den første mannen reiste seg og begynte turen nedover. Uten det den nye mannen (og vi) trodde var hans esel. Mann nummer to begynte dermed ivrig å forklare til oss på spansk at han tidligere hadde sett eselet bundet fast litt lenger ned. Tror vi. Det var en del peking og gestikulering fra hans side, og en del nikking og smiling fra vår side. Så det var eselhistorien.

Siden ingen av oss hadde med kamera eller telefon, er dette et forsøk på å gjenskape situasjonen, fritt etter hukommelsen. Med mitt nye tegnebrett.

Tirsdag ble jeg 27 år og hadde tidenes fineste bursdag. (Kanskje bare likestilt med da jeg rundet 20 og ble kidnappet til Hamar med tog og handlevogn). Øystein disket opp med jordbær, fersk brød, mimosa og roser før vi dro opp til Tibidabo. Der var funikularen (som jeg liker å kalle den) stengt, men vi nøt utsikt fra Mirablau, samme sted Marcel tok oss med til. Det finnes to fjellheiser opp til Tibidabo, så vi bestemte oss for å prøve den andre, som er brukt mest som offentlig transport som en forlengelse av metrosystemet. Etter en del buss og metrostopp ruslet vi nok en gang opp mot en fjelltopp i Barcelona i ulendt terreng.

Cava før appelsingjuicen kom og forvandlet det til mimosa.

Roser med ekstra påsprayet roselukt. Tror vi.

Kaffepause

Veldig fornøyd

Solnedgang fra Tibidabo

Dagen ble avsluttet på restauranten PLA. Anbefales.

I går var vi på nok ei visning. Mannen som leier den ut snakker ikke engelsk, så google translate er vår venn. Bortsett fra når det gjelder telefonnummer. Den føler av en eller annen grunn at det er nødvendig å oversette telefonnummer også. Til helt andre tallrekker. Leiligheten var digg og dyr. Vi holder på å prute. To be continued.

På kvelden tok vi en øl med Marcel og eldstesønnen (som drakk Fanta og som fyller 16 år i dag, men som gjerne ville fortelle oss, riktignok da faren var utenfor hørevidde, at han hadde smakt øl opp til flere ganger før). Og så var det Barcakamp. Den endte 5-0. Jeg satt forresten ved siden av ei ganske skummelt utseende jente som hadde med seg en stor plakat hun gjerne ville vise frem til tv-kameraene hver gang det skjedde noe i nærheten av oss (vi satt på 3. rad). Det var mannen bak henne heller misfornøyd med. Fikk ikke med meg hva det sto på plakaten, men mulig det var det samme som hun ropte hver gang en av Barcaspillerne var i nærheten ; "¡Dame tu camiseta!" (Gi meg drakta di!) Det ble hun høylydt mobbet for av alle som satt rundt henne, men det viste seg å lønne seg. For da Adriano i en situasjon kom helt bort til der hun satt, fikk hun oppmerksomheten hans. Etter kampen kom den svært sympatiske spilleren og overrakte drakta si til den litt mindre sympatiske dama.

Helt greie plasser på semifinalen i Copa del Rey

Nytt fra syden. Og når blir det egentlig varmt her?

Siden det var lørdag var planen å sove litt lengre. I stedet for å stå opp halv tolv vurderte vi å slumre til tolv... Men det sørget internettmannen for at ikke ble noe av. Vi skvetter begge ganske godt hver gang det ringer på døra her, og velger som regel å ikke åpne. Denne gangen var vi advart om at det innen 48 timer ville komme noen og fikse internettet, så da var det bare å hoppe i klærne og late som vi var kjempevåkne da vi slapp fyren inn. Han snakket ikke engelsk, noe jeg synes er litt merkelig. For i mitt hode må alle som driver med IT kunne i alle fall litt engelsk. Men ikke her. Så vi må vel skynde oss litt med spansklæringa vår.  Etter tre kvarter med feilsøking (antar jeg, kanskje han spilte Angry Birds på telefonen sin, selv om jeg personlig heller ville spilt Cut the Rope), var internettet endelig trådløst – bare halvveis ut i oppholdet vårt i denne leiligheten.

Tidligere i uka har vi brukt timevis med å leite etter mulige leiligheter på nettet. Erfaringen så langt er at utleiefirmaer med utlendinger ansatt ( briter som regel) svarer på mail og ringer tilbake. De innfødte gjør det ikke. Så da vi i går satte leilighetsjakta ut i livet på ordentlig var det selvfølgelig med en innflytter i byen. ( Som kunne bekrefte inntrykket av en heller dårlige arbeidsmoral blant spanske meglere. Mulig det er litt vel generaliserende. Til mitt forsvar har vi leid ut leiligheta vår til utlendinger – så vi synes de burde være åpne for det her også. Eventuelt burde de bli mer interessert i å  få leid ut leiligheter sånn generelt. Siden de er i den bransjen.) Ei svært hyggelig jente fra Manchester/ Portugal med 10 år i Barcelona på baken tok oss med på to visninger, uten at det ga det store resultatet. Den første vi så på var en koselig leilighet i Barceloneta. Koselig mest som eiendomsmeglerbegrep, dvs. liten. Den andre lå i Raval, i nærheten av det nye kunstmuseet, Macba, og var tidligere boligen til en eller anna fryktelig kjent skatedude. Problemet med den var totalt mangel på dagslys. Den lå i planta baja, norsk første etasje. Etasjesystemet her er forresten helt merkelig. Vi skal på visning på ei leilighet som ligger i spansk 5. etasje på mandag. Spansk 5. etasje uten heis. Det vil si norsk 8. etasje uten heis. Hvis vi tar den kommer vi til å bli fit ( Sett mye The Inbetweeners i det siste). Passer uansett godt at det kommer en armé med sterke norske gutter på besøk akkurat når vi skal flytte.

Sliten etter alt vi fikk utrettet i går (som var de to visningene beskrevet over) ble dagen i dag ganske rolig. Jeg fikk klokket inn to timer pensumlesing (med litt godvilje, mulig det var mer halvannen hvis man runder av til nærmeste halve time, but who's counting?).  Så var det igjen tid for Camp Nou. Og det var kaldt kan du tro! Så kaldt at vi leide sitteunderlag. Så kaldt at det ble kommentert rundt oss; "¿Es muy frío no?! Så kaldt at tynsetingen bytta ut sommerjakka med den som er litt tykkere, selv om det er finjakka og det visstnok ikke passer seg helt på kamp. Så kaldt at mange av spanjolene dekket til ansiktene for å beskytte huden mot den bitende, ene kuldegraden. Resultatet ble forresten 3-0. Og de spilte mot Racing.


Gårsdagen bar med seg triste nyheter fra Tynset. Fine, herlige Eikgutten har blitt veldig syk. Vi tenker på han og på Anne.

Luftkondisjon

Hvordan spanjoler fikser airconditionanlegg som lekker (fra balkongen vår og ned på gaten ved apoteket og gjør de spanske fruene indignerte):
1. Send mail til den navnløse Landlord
2. Vent 3-4 dager
3. Få svar som ikke hjelper - send ny mail og gjenta venteprosess.
4. Få svar av navnløs Landlord om at han skal sende en fyr.
5. Oppdag en morgen at anlegget ikke drypper lengre - for deretter å oppdage hvorfor:

 
Airconditionanlegg fikset. Uten at vi har merket at noen har vært her. Bra vi sendte mail da. For dette hadde vi jo ikke kompetanse til selv.

Og nå over til noe helt annet; Tromsøkalenderen har kommet opp på veggen. Med litt kreativt oppheng i mangel av spiker eller knagger. Man tager hvad man haver.

Søndagsstemning

Frokost.

Søndagsfrokost, studier og så Camp Nou i kveld.

Studere.

Mitt kontor

Naboer. Kaktus og julenisse.

Merci Marcel

I følge Andreas Viestad liker alle pene jenter ansjos. Sånn egentlig. Men det skal jeg komme tilbake til litt senere.

Camp Nou onsdag 12. januar; Barcelona møter Betis i Copa del Rey. 

Litt fotballforklaring for dummies:

Copa = cup – you get the picture. Betis er helt i toppen av tabellen i det som tilsvarer Adeccoligaen- Liga Adelante. Og selv om cup er cup og nivået i Liga Adelante etter hva jeg har forstått er en del hakk over Adeccoligaen, så er Barcelona et av verdens beste lag. Uten at jeg ødelegger spenningen for mye for de mange, mange leserne av bloggen, så ble resultatet 5 – 0 til Barca.

Forrige gang vi var på Camp Nou satt vi omtrent 100 rader lengre bak enn det vi gjorde denne gang ( mulig jeg overdriver kraftig nå, mulig jeg underdriver litt – med plass til nesten 100 000 publikummere har jeg litt vanskeligheter med å beregne antall seterader.) Denne gangen satt vi nemlig fremst. Forrest. Første rad. Så nærme banen at linjemannen i blant sperret for utsikten. Det var nydelig. Og i motsetning til forrige gang, som var i februar i fjor, frøys jeg ikke, jeg klarte å følge med på kampen nesten hele tiden, og jeg hadde det gøy i 90 minutter.  Gøy fordi det ble mange mål etterhvert, fordi det var mange kjekke spillere innen rekkevidde, og fordi jeg kunne ta bilder med vårt deilige nye kamera.

Messi viste frem gullballen sin før kampen. Det synes alle var hyggelig gjort.

Bare Assistència Sanitària mellom oss og banen. Og linjemannen, og noen pressefotografer, og av og til irriterende Betis spillere som varmet opp. Og ikke så irriterende Barcelona spillere som varmet opp.

Alves er ålrait og hjelper opp nr 18 på Betis.

X

Xavi og Messi. Min eller din tur?

Xavi sin tur.

Spennende

Målløst lenge.

For jentene; rumpa til Pique. Kan forøvrig refere til bildet Øystein postet på Facebookveggen sin for noen dager siden. Gutten tar seg bedre ut i dress enn den jevne Dressmann-mann.

Alves veldig nærme.

Messi hadde det travelt, men han kom innom han også.

For første gang i kampen, og eneste på vår side av banen; gol, gol, gol, gol....

...gol, gol, gooool!!

Gruppeklem!

I følge meg tar Messi her en telefon i all hast. I følge Øystein kjefter han på keepern til Betis. (Noe som senere viste seg å ikke stemme, så da hadde jeg vel rett likevel)

Presse. Med litt lengre linser enn meg.

Grønne menn i pausen.

For jentene. Rumpa til Abidal

Varmet opp nesten hele kampen, men fikk ikke spille stakkar.

Koser litt. (Mål nummer et eller annet)

Fornøyd.

Ikke så fornøyd.

Resultatet.

Så det var en særdeles vellykket kveld for alle bortsett fra kanskje Betis. Eller kanskje det var det. Kanskje de fryktet verre resultat, hva vet jeg. Kvelden etter ble også en høydare. Øystein traff en utadvendt og hyggelig forretningsmann fra Barcelona ute på byen i København i høst. Det var øl, Barcelona hadde spilt 1-1 mot FC København,  det var livemusikk fra en ensom gitarmann og en samtale som jeg ser for meg gikk omtrent slik;

Øystein: - So, you are from Barcelona? Do you know Pique? I was sure he would score a goal today.

Forretningsmann: - Yes, I am. I don’t know Pique, but I’m the nephew of some very important FC Barcelona person. (så mye får jeg med meg av det Øystein forteller meg)

Øystein: - Great! I’m moving to Barcelona in January you know.

Forretningsmann: - Really? We must meet when you do.

Øystein: - Great! Now we must celebrate! Gitarmann, kan du Stairway to heaven?

Okei, så var det kanskje ikke akkurat slik det gikk for seg. Men resultatet var uansett at Marcel, som denne utrolig hyggelige mannen heter, inviterte oss med ut for å spise tapas og se det han kalte for ”the unknown Barcelona” . (Rudi hadde utført en bakgrunnssjekk på mannen, så vi visste at han sannsynligvis ikke kom til å selge oss til menneskesmuglere.) Halv ti på kvelden ble vi hentet av Marcel i hans store Audi. Første stopp var et gammelt cervezeria kalt Moritz. Og det er her ansjosen kommer inn i bildet.

Moritz ligger litt utenfor turistenes allfarvei og er stedet ølet Moritz har sin opprinnelse. Det var derfor passende at det var det vi valgte å drikke. Marcel tok seg av tapasbestillingen, og siden Moritz er kjent for sine gode sjømattapas ble det nettopp det. Første rett; ansjos i olivenolje. Jeg vet ikke hvor Dagbladkokken har sin påstand fra, men jeg er nok ikke så pen som jeg kanskje skulle ønske, for ansjosen var hard å få ned. Øystein derimot (og for å være ærlig så trodde jeg han skulle være den som kom til å slite mest), er svært vakker. Det var ikke vondt, men det brakte frem sterke minner fra BTV-studio og en østers som ble svelget for så å forsøke å komme opp igjen flere ganger.

Etter to tapasretter til; reker og blåskjell servert med svart pepper og sitron, bar det videre til neste sted. Et nyåpnet sted på Placa Catalunya eid av et vennepar av Marcel. La taverna Barcelona hadde hakket mer sentral plassering enn Moritz, men manglet ikke sjel eller stemning av den grunn. Et sted de som kommer for å besøke oss sannsynligvis kommer til å få oppleve. Det ble et utvalg tapas der før siste stopp på turen ble gjort; cava på Tibidabo med utsikt over hele Barclona-natten. Med lovnader om å komme og besøke han og familien i Sant Cougat ( i anledning bortekamp på tv og medfølgende tapas) ble en utrolig trivelig kveld avsluttet et par timer senere enn planlagt.

Dagens program, busstur til outletstedet La Roca Village, ble derfor ikke påbegynt kl 11, men klokken 16. Det ble litt større fangst for meg enn for Øystein, men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Expatriates

Du vet ikke hvor mange ting du har før du forsøker å putte alle sammen inn i et lite rom på 3 kvadrat. Etter to dager med pakking og rydding så det fortsatt ikke ut som om vi hadde fjernet noe særlig fra leiligheten, så da var det bare en ting å gjøre – å slutte med systematikk og gå over til den svært vitenskapelige metoden ”alt i samme haug” og ”haug i det som er av ledige poser og bager” (spansk: la bolsa) for deretter ”hive poser og bager med haug inn i boden (som vi oppbevarer alle tingene våre i mens vi er borte) og lukke og låse døren og håpe at ikke alt der inne raser sammen etter noen dager slik at vi ikke får opp døren (som selvfølgelig går innover) når vi kommer tilbake og vil ha alle tingene ut igjen”.

Så kom D dagen. Ikke da vi skulle reise, men da vi skulle overlate leiligheten vår til noen vilt fremmede. Det var merkelig. De neste fem månedene skal det snakkes britisk i Nordnesveien 4. Heldigvis sto Ingrid og Torbjørn klare med hver sin sofa til utlån for et par netter. Sushi på Red Sun og avskjedskveld på Biskopen med en skikkelig god gjeng, shopping, take away, Kongen av Bastøy, jentefilm og guttekveld utgjorde de perfekte siste dagene i Bergen.

Bergen. Det finnes mange gode ting å nevne om byen. Den bergenske familien som skulle på Barcelonaferie med samme fly som oss er ikke en av dem. Nå er ikke Øystein og jeg blant de mest elskverdige i situasjoner der andre ikke tar hensyn til omgivelsene. Og ikke er det viktig å komme først inn på flyet heller – alle kommer frem samtidig uansett. Men da denne storfamilien av høyrøstede vestlendinger valgte å overse det faktum at køen startet et helt annet sted enn der de valgte å stille seg (midt på), så ble vi en smule irritert. Irritasjonen ble ikke mindre av at vi dermed var omringet av denne familien bestående av far og mor, tanter, onkler, barn, mormor, morfar, nieser, nevøer osv. som fant det for godt og rope til hverandre om reisetiden og nødvendigheten av stillongs hele veien inn på flyet.

Nyflylukt. Bedre enn nybillukt, for de som måtte være interessert i det. God beinplass ved nødutgang og seter som nesten ingen rumper hadde sittet i før oss. Det lå an til noen fine timer mot Barcelona. Bortsett fra at familien Gru selvsagt satt rett bak og ved siden av oss. (Nå må jeg bare beklage hvis noen leser dette og kjenner eller er i slekt med disse menneskene, jeg beklager inderlig at du må forholde deg til dem). For å holde mormor Reiseleders skingrende stemme ute var det bare å guffe på med musikk på ipoden og forsøke å sove. Det gikk fint helt til gammelonkel bestemte seg for å bruke setet ved siden av meg som tromme.                                            

Da vi landet hadde jeg vondt i hodet og intet umiddelbart behov etter å høre bergensk på en god stund. Og i følge Øystein hadde vi vært gode og fulle hvis vi hadde tatt en shot hver gang noen nevnte ordet stillongs.

Men nok sutring. Nå er vi jo i Barcelona! Vi har palmer utenfor leiligheten. Vi har bestilt ting på spansk i restauranter (og fått svar på engelsk). Og vi har Øysteins favoritt kanal på tven; Barca TV.

Første dagen i Barcelona ble brukt til å lete etter noe så kjedelig som sengetøy. For det vi fikk i leiligheten kvalifiserer ikke til å sove i. Internett fungerer foreløpig ikke så trådløst som vi kunne ønske, men det kommer seg vel snart. (Barcelonerne er faktisk kjent for å være effektive, intet mañana mañana her i byen)

Mannen på internettkafeen rett borti gata er uansett fryktelig hyggelig (og svarer oss på spansk), og det koster bare 20 cent for 15 minutos internet por favor.

I morgen er det åpen Barca-trening. Øystein tar med kamera. Jeg tar vel med ei bok.

Fins després!

Marthe og Øystein