Det var solnedgang...

Regn i Barcelona. Så uvant at vi holder oss inne og gjør skolearbeid. Derfor har jeg altså tid til å skrive nytt blogginnlegg.

Tre viktige ting har skjedd siden sist;

1. Vi møtte et esel

2. Jeg fylte 27 år

3. Vi har funnet ei kul leilighet.

(4. Vi var på Barca-kamp.)

Det siste punktet er for Øystein. Det høres bedre ut med kun tre punkter synes jeg.

Denne eselhistorien er kanskje litt opphauset, men nå må den jo nesten bare fortelles. Etter to bedagelige uker dro vi søndag på vår første treningstur her i Barcelona. Park Güell var målet, og etter utallige metrostopp befant vi oss inni Gaudís skaperverk. Siden vi ikke er de raskeste til å komme oss ut, var klokka passert 17 og det begynte å bli ganske kaldt. Det var derfor greit å bevege seg oppover for å få litt varme i kroppen. Vi tok de hundreogørten trappetrinnene opp til det jeg trodde var parkens høyeste punkt, men vel oppe så vi at noen andre var på vei ned fra en enda høyere topp. På toppen satt det også en mann, og det vi antok var hans noe overdimensjonerte hund. Vi kunne jo ikke være snauere enn at vi kom oss til topps vi også, så vi tok stien videre mot det som viste seg å være enda bedre utsiktsforhold. Ulent terreng der altså, og en følelse av å være tilbake i den norske fjellheimen. Nesten. Det tok vel fem minutter å komme seg til toppen. Og der satt mannen vi hadde sett nedefra. En helt vanlig mann med hvite (Apple?) ørepropper i ørene som virket lite interessert i at det gikk et esel og småspiste sneiper rundt ham. Ingen hund, men et esel, midt i Park Güell. En annen mann som faktisk hadde en hund ( også den litt overdimensjonert i den forstand at den var tjukk, i likhet med mange andre hunder her), kom opp på toppen fra motsatt kant, og ble veldig overrasket da den første mannen reiste seg og begynte turen nedover. Uten det den nye mannen (og vi) trodde var hans esel. Mann nummer to begynte dermed ivrig å forklare til oss på spansk at han tidligere hadde sett eselet bundet fast litt lenger ned. Tror vi. Det var en del peking og gestikulering fra hans side, og en del nikking og smiling fra vår side. Så det var eselhistorien.

Siden ingen av oss hadde med kamera eller telefon, er dette et forsøk på å gjenskape situasjonen, fritt etter hukommelsen. Med mitt nye tegnebrett.

Tirsdag ble jeg 27 år og hadde tidenes fineste bursdag. (Kanskje bare likestilt med da jeg rundet 20 og ble kidnappet til Hamar med tog og handlevogn). Øystein disket opp med jordbær, fersk brød, mimosa og roser før vi dro opp til Tibidabo. Der var funikularen (som jeg liker å kalle den) stengt, men vi nøt utsikt fra Mirablau, samme sted Marcel tok oss med til. Det finnes to fjellheiser opp til Tibidabo, så vi bestemte oss for å prøve den andre, som er brukt mest som offentlig transport som en forlengelse av metrosystemet. Etter en del buss og metrostopp ruslet vi nok en gang opp mot en fjelltopp i Barcelona i ulendt terreng.

Cava før appelsingjuicen kom og forvandlet det til mimosa.

Roser med ekstra påsprayet roselukt. Tror vi.

Kaffepause

Veldig fornøyd

Solnedgang fra Tibidabo

Dagen ble avsluttet på restauranten PLA. Anbefales.

I går var vi på nok ei visning. Mannen som leier den ut snakker ikke engelsk, så google translate er vår venn. Bortsett fra når det gjelder telefonnummer. Den føler av en eller annen grunn at det er nødvendig å oversette telefonnummer også. Til helt andre tallrekker. Leiligheten var digg og dyr. Vi holder på å prute. To be continued.

På kvelden tok vi en øl med Marcel og eldstesønnen (som drakk Fanta og som fyller 16 år i dag, men som gjerne ville fortelle oss, riktignok da faren var utenfor hørevidde, at han hadde smakt øl opp til flere ganger før). Og så var det Barcakamp. Den endte 5-0. Jeg satt forresten ved siden av ei ganske skummelt utseende jente som hadde med seg en stor plakat hun gjerne ville vise frem til tv-kameraene hver gang det skjedde noe i nærheten av oss (vi satt på 3. rad). Det var mannen bak henne heller misfornøyd med. Fikk ikke med meg hva det sto på plakaten, men mulig det var det samme som hun ropte hver gang en av Barcaspillerne var i nærheten ; "¡Dame tu camiseta!" (Gi meg drakta di!) Det ble hun høylydt mobbet for av alle som satt rundt henne, men det viste seg å lønne seg. For da Adriano i en situasjon kom helt bort til der hun satt, fikk hun oppmerksomheten hans. Etter kampen kom den svært sympatiske spilleren og overrakte drakta si til den litt mindre sympatiske dama.

Helt greie plasser på semifinalen i Copa del Rey