Merci Marcel

I følge Andreas Viestad liker alle pene jenter ansjos. Sånn egentlig. Men det skal jeg komme tilbake til litt senere.

Camp Nou onsdag 12. januar; Barcelona møter Betis i Copa del Rey. 

Litt fotballforklaring for dummies:

Copa = cup – you get the picture. Betis er helt i toppen av tabellen i det som tilsvarer Adeccoligaen- Liga Adelante. Og selv om cup er cup og nivået i Liga Adelante etter hva jeg har forstått er en del hakk over Adeccoligaen, så er Barcelona et av verdens beste lag. Uten at jeg ødelegger spenningen for mye for de mange, mange leserne av bloggen, så ble resultatet 5 – 0 til Barca.

Forrige gang vi var på Camp Nou satt vi omtrent 100 rader lengre bak enn det vi gjorde denne gang ( mulig jeg overdriver kraftig nå, mulig jeg underdriver litt – med plass til nesten 100 000 publikummere har jeg litt vanskeligheter med å beregne antall seterader.) Denne gangen satt vi nemlig fremst. Forrest. Første rad. Så nærme banen at linjemannen i blant sperret for utsikten. Det var nydelig. Og i motsetning til forrige gang, som var i februar i fjor, frøys jeg ikke, jeg klarte å følge med på kampen nesten hele tiden, og jeg hadde det gøy i 90 minutter.  Gøy fordi det ble mange mål etterhvert, fordi det var mange kjekke spillere innen rekkevidde, og fordi jeg kunne ta bilder med vårt deilige nye kamera.

Messi viste frem gullballen sin før kampen. Det synes alle var hyggelig gjort.

Bare Assistència Sanitària mellom oss og banen. Og linjemannen, og noen pressefotografer, og av og til irriterende Betis spillere som varmet opp. Og ikke så irriterende Barcelona spillere som varmet opp.

Alves er ålrait og hjelper opp nr 18 på Betis.

X

Xavi og Messi. Min eller din tur?

Xavi sin tur.

Spennende

Målløst lenge.

For jentene; rumpa til Pique. Kan forøvrig refere til bildet Øystein postet på Facebookveggen sin for noen dager siden. Gutten tar seg bedre ut i dress enn den jevne Dressmann-mann.

Alves veldig nærme.

Messi hadde det travelt, men han kom innom han også.

For første gang i kampen, og eneste på vår side av banen; gol, gol, gol, gol....

...gol, gol, gooool!!

Gruppeklem!

I følge meg tar Messi her en telefon i all hast. I følge Øystein kjefter han på keepern til Betis. (Noe som senere viste seg å ikke stemme, så da hadde jeg vel rett likevel)

Presse. Med litt lengre linser enn meg.

Grønne menn i pausen.

For jentene. Rumpa til Abidal

Varmet opp nesten hele kampen, men fikk ikke spille stakkar.

Koser litt. (Mål nummer et eller annet)

Fornøyd.

Ikke så fornøyd.

Resultatet.

Så det var en særdeles vellykket kveld for alle bortsett fra kanskje Betis. Eller kanskje det var det. Kanskje de fryktet verre resultat, hva vet jeg. Kvelden etter ble også en høydare. Øystein traff en utadvendt og hyggelig forretningsmann fra Barcelona ute på byen i København i høst. Det var øl, Barcelona hadde spilt 1-1 mot FC København,  det var livemusikk fra en ensom gitarmann og en samtale som jeg ser for meg gikk omtrent slik;

Øystein: - So, you are from Barcelona? Do you know Pique? I was sure he would score a goal today.

Forretningsmann: - Yes, I am. I don’t know Pique, but I’m the nephew of some very important FC Barcelona person. (så mye får jeg med meg av det Øystein forteller meg)

Øystein: - Great! I’m moving to Barcelona in January you know.

Forretningsmann: - Really? We must meet when you do.

Øystein: - Great! Now we must celebrate! Gitarmann, kan du Stairway to heaven?

Okei, så var det kanskje ikke akkurat slik det gikk for seg. Men resultatet var uansett at Marcel, som denne utrolig hyggelige mannen heter, inviterte oss med ut for å spise tapas og se det han kalte for ”the unknown Barcelona” . (Rudi hadde utført en bakgrunnssjekk på mannen, så vi visste at han sannsynligvis ikke kom til å selge oss til menneskesmuglere.) Halv ti på kvelden ble vi hentet av Marcel i hans store Audi. Første stopp var et gammelt cervezeria kalt Moritz. Og det er her ansjosen kommer inn i bildet.

Moritz ligger litt utenfor turistenes allfarvei og er stedet ølet Moritz har sin opprinnelse. Det var derfor passende at det var det vi valgte å drikke. Marcel tok seg av tapasbestillingen, og siden Moritz er kjent for sine gode sjømattapas ble det nettopp det. Første rett; ansjos i olivenolje. Jeg vet ikke hvor Dagbladkokken har sin påstand fra, men jeg er nok ikke så pen som jeg kanskje skulle ønske, for ansjosen var hard å få ned. Øystein derimot (og for å være ærlig så trodde jeg han skulle være den som kom til å slite mest), er svært vakker. Det var ikke vondt, men det brakte frem sterke minner fra BTV-studio og en østers som ble svelget for så å forsøke å komme opp igjen flere ganger.

Etter to tapasretter til; reker og blåskjell servert med svart pepper og sitron, bar det videre til neste sted. Et nyåpnet sted på Placa Catalunya eid av et vennepar av Marcel. La taverna Barcelona hadde hakket mer sentral plassering enn Moritz, men manglet ikke sjel eller stemning av den grunn. Et sted de som kommer for å besøke oss sannsynligvis kommer til å få oppleve. Det ble et utvalg tapas der før siste stopp på turen ble gjort; cava på Tibidabo med utsikt over hele Barclona-natten. Med lovnader om å komme og besøke han og familien i Sant Cougat ( i anledning bortekamp på tv og medfølgende tapas) ble en utrolig trivelig kveld avsluttet et par timer senere enn planlagt.

Dagens program, busstur til outletstedet La Roca Village, ble derfor ikke påbegynt kl 11, men klokken 16. Det ble litt større fangst for meg enn for Øystein, men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.