En vill en

Sitter bare i penthousen og chillern.

Vi startet dagen med å tømme kontoene våre for 22 400 kr. Eller skarve 2800 euro som det er. Det måtte fem uttak til for å komme opp i den summen. Og det skjønner jeg jo. Spanjolene er ikke så godt vant med penger av slike dimensjoner. Prøv å betale med en 50-eurolapp på butikken. Da stivner de til. "Herregud, 50 euro! Hvem går rundt med slike gigantbeløp?" Så, med et godt grep rundt seddelbunken var det bare å skynde seg tilbake til drittleiligheten (som den heretter kommer til å hete) for å pakke ferdig. Deretter tok vi med oss halvparten av bagasjen vår (vi har to kofferter hver, og det er det ingen av drosjene i Barcelona som har plass til) og dro til kontoret til utleiemegler Pedro for å gi ham pengene og våre signaturer i bytte mot et par nøkler. Pedro snakker kun spansk (har jeg skrevet det før kanskje?), og vi snakker ikke så mye spansk (det har jeg i hvertfall påpekt før). Prøv tørrprating da liksom. Det oppsto litt dødtid mens vi ventet på huseieren. Pedro lot som han jobbet på dataen, jeg tror han la en kabal eller to. Huseier snakket heller ikke engelsk, men hadde omtenksomt nok tatt med dattera som oversetter. Begge, både mor og datter, virket som trivelige mennesker, så da gjorde det ikke så vondt å skilles ad med seddelbunken. Jeg har forhåpninger om at vi kommer til å få tilbake depositumet på 1000 euro når vi flytter ut - så lenge vi ikke river ned kåken, noe jeg betviler. I kontrakten står det forresten Don Øystein Romenstad og Dña Igesund, Marthe Emilie Mandal. Haha. Don Øystein må nesten være det verste dobbeltnavnet noen kan finne på noen sinne.

Vi ga oss selv en halvtimes tid til å juble over det nye og superfine bostedet (samt få til å skru på varmen siden innetemperatueren var 12 grader - noe vi ikke klarte viste det seg) før vi tok metroen tilbake til Badal og drittleiligheten. Jeg har jobbet som stuepike (for 11 år siden riktignok), så jeg vet hvordan man skal vaske sånn at det ser reint ut, uten at det nødvendigvis er det. Det går nemlig raskere. Og det liker hoteller. At det går raskt. Og siden vi måtte vaske da vi flyttet inn var vi ikke så veldig gira på å vaske ut også. For selv om vi klaget på renholdet da vi kom, så sitter det en navnløs Landlord der ute i Barcelona et sted og har all makt over våre depositumspenger. Best å forlate stedet prikkfritt. Så prikkfri en drittleilighet kan være. Da jeg skulle ta av sengetøyet i drittleiligheten i dag kravlet det plutselig frem et svært insekt fra dyna! Hylte høyt, og så måtte Øystein komme og fjerne det. Men selvfølgelig kunne han ikke bare skvise det sammen i litt papir - neida, han måtte slippe det ut. Er sikker på at noen fikk det i hodet da han ristet det ut fra balkongen. Personen må jo ha blitt nesten like traumatisert som meg.


Her i superpenthouseleiligheten er det sikkert ingen insekter. Og vi som i tre uker har måttet sitte på en slik ødelagt "sofa":

Helt latterlig ubehagelig og ubrukelig til noe som helst.

 

 

 

 

Kan nå kose oss med denne. Her snakker vi sovesofa! Den skal alltid være utslått.

Ingen problem å skrive masteroppgave når man har et slikt bord!

Kjøket. Legg merke til krakken. Gjett hvem som har behov for den.

El baño

Og helt ny seng uten noen andre menneskers basilusker

Og intet mindre enn fem (5) stekepanner.

Og i morgen skal dere få se terrassen. Neida. Men den er stor. Nå har vi brukt fem minutter på å få i gang induksjonsovnen. Trikset var å bytte plate. Den nederst til høyre skal visst ikke brukes på mandagskvelder.
Siden vi bor i et penthouse nå:

God natt!