Neida. Bare bytta ut den gamle tittelen "Vaskedag" med noe mer fengende for å få flere treff - og se på det, statcountern går helt av hengslene!
Så hva gjør man når man er så gjerrig at man bare investerer i et sett med sengetøy, må vaske og tørke det på en dag og ikke har tørketrommel? Og sengetøyet i tillegg veier tusen millioner kilo når det er tørt og dermed veier dobbelt så mye når det er vått? Man står opp kl åtte på en søndag, røsker av sengetøyet og hiver det i vaskemaskina før man sover to timer til uten sengetøy. Så det gjorde vi. Og det å stå opp kl ti må jo nesten være ny rekord for oss, men vi skulle møte Joar på kafé i Gracia kl tolv, så da var det bare å samle sammen det vi har av selvdisiplin og gjøre det. Just do it! Dvs. bare slumre 20 min., i forhold til de normale to timene med slumring vi har blitt vant til her. Hver dag. Sånn blir det når man ikke har noe man må nå. Som for eksempel lesesalskamerater man lover å møte på skolen kl 11. Da må man jo komme seg på skolen til ett i allefall. Det var en digresjon. Altså, litt over tolv møtte vi Joar og hans venninne Paz på/ved/i/ Plaça del Sol. Der var det verken sol eller åpne kafeer, så da ble det en annen åpen plass med åpen kafé. Praten gikk på spansk, engelsk og norsk. Bare de to sistnevnte for min del, bortsett fra at jeg bestilte te på spansk; "Té" sa jeg. På spansk der altså. Da jeg litt senere på dagen skulle bestille en cortado på spansk glemte jeg i et sekund at det er på engelsk det heter "too", mens det på spansk heter "también". Så da fikk jeg i stillhet ergre meg over at jeg hadde sagt feil i sikkert et kvarter etterpå. Sånne ting får spanskprogresjonen til å stoppe helt opp. Bedre å snakke engelsk feilfritt enn å si et lite ord feil på spansk tenker selvtilliten min, og så kommer det bare engelske ord ut av munnen.
På cortadoplassen spiste vi også treretters middag, noe som kanskje høres råflott ut, men det var en god deal i utgangspunktet. €13,90 for forrett, hovedrett og dessert. Men de jobbet ikke så hardt for tipsen, så min mat kom ti minutter etter guttas i tillegg til at hovedretten besto av to ingredienser - fisk og potet for min del, og kjøtt og potet for guttas del. For all del, det var helt greit. Og så var middag unnagjort, noe som alltid er fint.
Siden vi har dårlig funicular-karma, eller funikarma som man ganske snedig kan si, så var funicularen opp til Montjuïc stengt da vi fant ut at det var en fin søndagsaktivitet. Som den trofaste leser husker, var funicularplanene opp til Tibidabo på tirsdag vanskelige å sette ut i liv, og i fjor da vi prøvde å ta Montjuïc-funïkülärën var den også ute av drift. Så det ble buss også denne gangen - opp til Miró-museet som var stengt... Men hva gjør vel det når man har en olympisk stadion å se nærmere på? Og en gedigen olympisk park å utforske:
 |
| Her har nok mang en olympisk mester spasert rundt. |
 |
| Store dimensjoner |
 |
| Dette kan jeg ikke stå inne for. |
 |
| Noen har kameraer uten telefon. Hah. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar