Sånn apropos ingenting

Denne utsikten har vi vanligvis når vi står opp:

Sagrada Familia fra verandaen vår

Men i dag var det våtere vær. Regn ute, sol inne - ferskpressa appelisnjuice i glasset og masse godt til frokost. Avokado, egg, tomat, agurk, kalkunpålegg og speltbrød fra BarcelonaReykavik.

Lagde nydelig lunsj på torsdag også, og måtte ta bilde av den for å få den til å vare lengre. Kanskje på tide å lage seg litt mat nå også...

Så godt at jeg gruet meg til den var spist opp allerede før vi begynte å spise.

Don't be a drag, just be a queen

Forrige helg var langhelg, med bank holiday og skolefri på mandag. Så sammen med Atiyeh og hennes amigo americano Nathan dro vi søndag på karneval i Sitges. Avtalen med Atiyeh var at vi skulle møtes på metroen ved leiligheten vår kl to og ikke seinere enn to. Da hadde vi allerede fått det utsatt en time, vel vitende om at søndagsmorgener er vi usedvanlig treige, selv til oss å være.
Som dere vet begynte femmila kl 13 på søndag, og uansett hvor fort Pettern gikk, så kom han jo ikke til å klare å komme i mål til kl 14. Derfor var vi litt smågrinete for at vi måtte dra så tidlig. Det skulle ta to timer før vi var på toget til Sitges. Og det tar ikke to timer å komme seg fra Gracia til Sants Estació... Men med Atiyeh som guide gjorde det det. Jenta er fantastisk morsom å være sammen med, men guideegenskapene hennes er ikke helt på topp. Hun hadde staket ut en metrorute som omtrent gikk rundt byen, for så å ende opp på et metrostopp noen kvartaler bortenfor der vi startet. Til slutt tok vi taxi til togstasjonen. Så vi hadde hatt plenty av tid til det, men vi fikk ikke sett at Pettern og de andre norske gutta gikk i mål foran de fleste andre. Gjøkke no' det når man er på vei til Sitges i et tog fullpakket med engler, demoner, gigantiske babyer og ulike kattedyr.

Atiyeh følte seg ille til mote for å ha dratt oss rundt byen til ingen nytte, men hun ble likevel fratatt guiderollen for resten av turen. Vi hentet frem spanskkunnskapene og konsulterte med lokalkjente for å finne hotellet vårt. Etter et par bom bestemte vi oss for å gå inn på et annet hotell for å spørre om veien. Enstjerners som sådan. Og mannen i resepsjonen var en pirat. Ikke utkledt som en, men i væremåte og utseende. "Vet du hvordan vi kommer oss til Paseo Maritimo?" spurte vi. Hvorpå han skriblet noe på en lapp, pekte, skulte på oss med et øye og hveste frem "Cincuenta"... Vi fant frem på egenhånd etter det.

Superdupert hotell forresten. Vi hadde reservert en leilighet med utsikt over golfbanen og fikk med oss solnedgangen før vi kom oss ut for å karnevale (som burde være et verb, hvis det ikke allerede er det). Resepsjonisten var tysk, og mens vi ventet på at taxien vår skulle komme, pekte hun på Øystein og sa med utpreget tysk aksent; "Ai kutt bi jår måtter, turn haround". Øystein er jo en snill gutt, så han gjorde som han ble bedt om. Det viste seg at hun bare ville sjekke om vi hadde verdisaker synlig på oss, og så ba hun oss om å være obs på lommetyver. Snille tyske damen altså.


Også var det karneval:

Buekorps i Bergen - ta lærdom:

Dagen derpå bestemte vi oss for å gjøre dagen til stuepiken litt morsomere.

Gledelig nytt forresten: vi er ikke hjemløse når vi kommer tilbake fra vår lille Spaniaturné. I går kikket på en leilighet som utleiemegler Pedro fant til oss, og tok den på stedet. Verdens koseligste dame og hennes 18 år gamle sønn leier ut en leilighet de har på toppen av sin egen leilighet (så rart det enn høres ut, det er sånn det fungerer). Krav; at vi vanner marijuanaplanten til sønnen, for han ville så gjerne så en marijuanaplante på verandaen, og den er bare tilgjengelig fra vår leilighet. Liberalt der altså. Damen er kunstner og maler helt fantastiske bilder. En hel haug av dem står i leiligheten vi skal leie, og damen sa at vi gjerne kunne male et bilde sammen med henne. Gleder meg til å flytte dit, og gleder meg til å reise til Sevilla og Madrid. Vi reiser på torsdag, og hadde vår siste språkskoledag (for nå) i går fredag. Så i helga og neste uke må det gjøres en innsats på studiefronten igjen. Det har blitt litt forsømt mens vi har gått på språkkurs. Men det blir ikke stort bedre når vi kommer tilbake, for vi har meldt oss på tre nye uker med språkkurs fra den 28. mars. Vi har ikke lært nok.

What else is new?

Lørdag var det festivaltid. En minifestival i Gracia kalt Minifestival som lovte música independiente. Atiyeh, klassekameraten vår, følte seg ikke bra og ble hjemme, men Øystein og jeg møtte opp halv syv for å kjøpe billetter og for å få med oss første band. Det var som å komme inn på Finnsnes Kulturhus i lavsesongen, hva nå enn lavsesong der måtte bety. Det var ganske folketomt, og hadde det ikke vært for to stykk småfolk som nok ikke hadde rundet sine andre år, hadde snittalderen i lokalet vært rundt 45. Nå er jo vår eneste spanske venn her rundt 45, men vi var vel egentlig på utkikk etter å bli kjent med folk med litt mindre livserfaring enn det. Også var det ikke lov å ta med drikke inn i konsertlokalet... Vi hørte på First Aid Kit som var første band ut og som leverte helt grei musikk. Vokalisten hadde en fin stemme og gitaristen klimpret i vei, men smårollingene som stabbet rundt foran scenen viste bedre publikumstekke enn de to som sto på scenen. Seks låter med hendene i lomma leverer ikke store budskapet, uansett hvor gode tekster du måtte ha. Spesielt ikke når engelskuttalelsen er noe spansk, dvs uforståelig.
Barca spilte bortekamp, så vi hoppet over de to neste bandene og dro på en av de utallige libanesiske restaurantene som finnes her i nabolaget for å få oss litt middag og se kampen. Da vi returnerte til festivalen hadde publikumsantallet tatt seg opp og snittalderen sunket en del. På scenen sto Magnapop, også en duo bestående av gitar og vokal. Lite minneverdig. Nick Garrie derimot, var sympatisk og serverte fine låter. Han klarte å spille gitar og synge samtidig, så han opptro alene. Mannen etter derimot...Ayayay...
Dakota Suite kaller han seg. Han åpnet med en sang som besto av laaaaange akkorder (kan man si det?), og en trist, trist tekst. Den gikk omtrent slik; "My wife....buhuu, don't leave me...buhuu" osv. Etterpå sa han at hvis noen hadde spørsmål (det var det ikke), var det bare å si i fra, så skulle han svare så godt han kunne. Deretter kunne han berette at alle sangene hans handlet om/var til kona, som for øvrig satt og solgte band-tskjorter rett utenfor. Han kunne ikke skjønne hvordan et så perfekt menneske ville være sammen med han, men hvis hun noen gang forlot han kom han til å bli "very, very lonely". Og så fortalte han at neste sang hadde han skrevet en gang han så for seg at kona gikk i fra han, og at han ble veldig veldig trist. Så sang han; "My wife....buhuu, don't leave me...buhuu" osv.
Og dette kunne vært veldig morsomt hvis han ikke hadde vært så dødsens seriøs. Han så ut som (og hørtes ut som) han skulle begynne å hylgrine der oppe på scenen. Eller vent litt...det var veldig morsomt. Selvfølgelig var det det. Og så måtte vi gå ut og se hvordan kona så ut (også fordi det var veldig søvndyssende å sitte og høre på fyren, og vi ville ikke sovne, vi var jo tross alt ute og levde lørdagskveldslivet i Barcelona). Hun så veldig normal ut. Men kanskje hun har en fantastisk personlighet, når man blir kjent med henne. Hvis du vil høre på Dakota Suite, så finnes han på Spotify.

Fikk våkne litt da Standard Fare kom på scenen. Det første ordentlige bandet, med trommer og bass og elgitar og alt. Lyden var dessverre ikke helt forberedt på en litt mer høylydt sjanger, men musikken var kul. Britisk poprock. Og så kom "headlineren". Le Pianc som også spilte på Minifestival i fjor, og som var en så stor hit at de ble invitert tilbake for å avslutte festen med et smell. Evt. et pling. For musikklærerstudentene (som jeg er overbevist om at de må være) som dukket opp på scenen hadde ikke spart på noe og virkelig tatt for seg på musikkrommet. De hadde triangel, de hadde sånn hul trekloss som man slår på, de hadde sånn klubbe med bjeller på...og da vi etterlyste tamburinen så dukket jammen meg den også opp. Le Pianc der altså.

Vi har hatt planer om å jogge omtrent hver dag siden sist jeg skrev. Når vi endelig setter planen ut i liv skal dere være de første som blir informert.

Ellers har vi eksamen på fredag. På spanskkurset. Men det skal visst være fácil. Så kanskje vi må dra på karneval i morgen kveld. Også har vi fått en ny klassekamerat. Anders fra Helsinki. Og hvilke nasjoner har vunnet gull i Oslo de siste dagene, sånn bortsett fra Norge? Jo, i går vant Finland - grattis til Anders, og i dag vant Canada - grattis til Atiyeh. Så alle er glade og fornøyde.