What else is new?

Lørdag var det festivaltid. En minifestival i Gracia kalt Minifestival som lovte música independiente. Atiyeh, klassekameraten vår, følte seg ikke bra og ble hjemme, men Øystein og jeg møtte opp halv syv for å kjøpe billetter og for å få med oss første band. Det var som å komme inn på Finnsnes Kulturhus i lavsesongen, hva nå enn lavsesong der måtte bety. Det var ganske folketomt, og hadde det ikke vært for to stykk småfolk som nok ikke hadde rundet sine andre år, hadde snittalderen i lokalet vært rundt 45. Nå er jo vår eneste spanske venn her rundt 45, men vi var vel egentlig på utkikk etter å bli kjent med folk med litt mindre livserfaring enn det. Også var det ikke lov å ta med drikke inn i konsertlokalet... Vi hørte på First Aid Kit som var første band ut og som leverte helt grei musikk. Vokalisten hadde en fin stemme og gitaristen klimpret i vei, men smårollingene som stabbet rundt foran scenen viste bedre publikumstekke enn de to som sto på scenen. Seks låter med hendene i lomma leverer ikke store budskapet, uansett hvor gode tekster du måtte ha. Spesielt ikke når engelskuttalelsen er noe spansk, dvs uforståelig.
Barca spilte bortekamp, så vi hoppet over de to neste bandene og dro på en av de utallige libanesiske restaurantene som finnes her i nabolaget for å få oss litt middag og se kampen. Da vi returnerte til festivalen hadde publikumsantallet tatt seg opp og snittalderen sunket en del. På scenen sto Magnapop, også en duo bestående av gitar og vokal. Lite minneverdig. Nick Garrie derimot, var sympatisk og serverte fine låter. Han klarte å spille gitar og synge samtidig, så han opptro alene. Mannen etter derimot...Ayayay...
Dakota Suite kaller han seg. Han åpnet med en sang som besto av laaaaange akkorder (kan man si det?), og en trist, trist tekst. Den gikk omtrent slik; "My wife....buhuu, don't leave me...buhuu" osv. Etterpå sa han at hvis noen hadde spørsmål (det var det ikke), var det bare å si i fra, så skulle han svare så godt han kunne. Deretter kunne han berette at alle sangene hans handlet om/var til kona, som for øvrig satt og solgte band-tskjorter rett utenfor. Han kunne ikke skjønne hvordan et så perfekt menneske ville være sammen med han, men hvis hun noen gang forlot han kom han til å bli "very, very lonely". Og så fortalte han at neste sang hadde han skrevet en gang han så for seg at kona gikk i fra han, og at han ble veldig veldig trist. Så sang han; "My wife....buhuu, don't leave me...buhuu" osv.
Og dette kunne vært veldig morsomt hvis han ikke hadde vært så dødsens seriøs. Han så ut som (og hørtes ut som) han skulle begynne å hylgrine der oppe på scenen. Eller vent litt...det var veldig morsomt. Selvfølgelig var det det. Og så måtte vi gå ut og se hvordan kona så ut (også fordi det var veldig søvndyssende å sitte og høre på fyren, og vi ville ikke sovne, vi var jo tross alt ute og levde lørdagskveldslivet i Barcelona). Hun så veldig normal ut. Men kanskje hun har en fantastisk personlighet, når man blir kjent med henne. Hvis du vil høre på Dakota Suite, så finnes han på Spotify.

Fikk våkne litt da Standard Fare kom på scenen. Det første ordentlige bandet, med trommer og bass og elgitar og alt. Lyden var dessverre ikke helt forberedt på en litt mer høylydt sjanger, men musikken var kul. Britisk poprock. Og så kom "headlineren". Le Pianc som også spilte på Minifestival i fjor, og som var en så stor hit at de ble invitert tilbake for å avslutte festen med et smell. Evt. et pling. For musikklærerstudentene (som jeg er overbevist om at de må være) som dukket opp på scenen hadde ikke spart på noe og virkelig tatt for seg på musikkrommet. De hadde triangel, de hadde sånn hul trekloss som man slår på, de hadde sånn klubbe med bjeller på...og da vi etterlyste tamburinen så dukket jammen meg den også opp. Le Pianc der altså.

Vi har hatt planer om å jogge omtrent hver dag siden sist jeg skrev. Når vi endelig setter planen ut i liv skal dere være de første som blir informert.

Ellers har vi eksamen på fredag. På spanskkurset. Men det skal visst være fácil. Så kanskje vi må dra på karneval i morgen kveld. Også har vi fått en ny klassekamerat. Anders fra Helsinki. Og hvilke nasjoner har vunnet gull i Oslo de siste dagene, sånn bortsett fra Norge? Jo, i går vant Finland - grattis til Anders, og i dag vant Canada - grattis til Atiyeh. Så alle er glade og fornøyde.