Expatriates

Du vet ikke hvor mange ting du har før du forsøker å putte alle sammen inn i et lite rom på 3 kvadrat. Etter to dager med pakking og rydding så det fortsatt ikke ut som om vi hadde fjernet noe særlig fra leiligheten, så da var det bare en ting å gjøre – å slutte med systematikk og gå over til den svært vitenskapelige metoden ”alt i samme haug” og ”haug i det som er av ledige poser og bager” (spansk: la bolsa) for deretter ”hive poser og bager med haug inn i boden (som vi oppbevarer alle tingene våre i mens vi er borte) og lukke og låse døren og håpe at ikke alt der inne raser sammen etter noen dager slik at vi ikke får opp døren (som selvfølgelig går innover) når vi kommer tilbake og vil ha alle tingene ut igjen”.

Så kom D dagen. Ikke da vi skulle reise, men da vi skulle overlate leiligheten vår til noen vilt fremmede. Det var merkelig. De neste fem månedene skal det snakkes britisk i Nordnesveien 4. Heldigvis sto Ingrid og Torbjørn klare med hver sin sofa til utlån for et par netter. Sushi på Red Sun og avskjedskveld på Biskopen med en skikkelig god gjeng, shopping, take away, Kongen av Bastøy, jentefilm og guttekveld utgjorde de perfekte siste dagene i Bergen.

Bergen. Det finnes mange gode ting å nevne om byen. Den bergenske familien som skulle på Barcelonaferie med samme fly som oss er ikke en av dem. Nå er ikke Øystein og jeg blant de mest elskverdige i situasjoner der andre ikke tar hensyn til omgivelsene. Og ikke er det viktig å komme først inn på flyet heller – alle kommer frem samtidig uansett. Men da denne storfamilien av høyrøstede vestlendinger valgte å overse det faktum at køen startet et helt annet sted enn der de valgte å stille seg (midt på), så ble vi en smule irritert. Irritasjonen ble ikke mindre av at vi dermed var omringet av denne familien bestående av far og mor, tanter, onkler, barn, mormor, morfar, nieser, nevøer osv. som fant det for godt og rope til hverandre om reisetiden og nødvendigheten av stillongs hele veien inn på flyet.

Nyflylukt. Bedre enn nybillukt, for de som måtte være interessert i det. God beinplass ved nødutgang og seter som nesten ingen rumper hadde sittet i før oss. Det lå an til noen fine timer mot Barcelona. Bortsett fra at familien Gru selvsagt satt rett bak og ved siden av oss. (Nå må jeg bare beklage hvis noen leser dette og kjenner eller er i slekt med disse menneskene, jeg beklager inderlig at du må forholde deg til dem). For å holde mormor Reiseleders skingrende stemme ute var det bare å guffe på med musikk på ipoden og forsøke å sove. Det gikk fint helt til gammelonkel bestemte seg for å bruke setet ved siden av meg som tromme.                                            

Da vi landet hadde jeg vondt i hodet og intet umiddelbart behov etter å høre bergensk på en god stund. Og i følge Øystein hadde vi vært gode og fulle hvis vi hadde tatt en shot hver gang noen nevnte ordet stillongs.

Men nok sutring. Nå er vi jo i Barcelona! Vi har palmer utenfor leiligheten. Vi har bestilt ting på spansk i restauranter (og fått svar på engelsk). Og vi har Øysteins favoritt kanal på tven; Barca TV.

Første dagen i Barcelona ble brukt til å lete etter noe så kjedelig som sengetøy. For det vi fikk i leiligheten kvalifiserer ikke til å sove i. Internett fungerer foreløpig ikke så trådløst som vi kunne ønske, men det kommer seg vel snart. (Barcelonerne er faktisk kjent for å være effektive, intet mañana mañana her i byen)

Mannen på internettkafeen rett borti gata er uansett fryktelig hyggelig (og svarer oss på spansk), og det koster bare 20 cent for 15 minutos internet por favor.

I morgen er det åpen Barca-trening. Øystein tar med kamera. Jeg tar vel med ei bok.

Fins després!

Marthe og Øystein