Skolegang

Lurte du på om bloggen holdt på å dø ut? Om gnisten, som preger en hver fersk blogger, gradvis hadde forsvunnet inn i Barcelonas altoppslukende nærvær? Lurte du på om det kun kom til å dryppe ut noen få, ugjennomtenkte og ubearbeidede innlegg, før bloggkranen ble skrudd helt igjen og kun facebookoppdateringer gjensto av livstegn fra vår tilstand av utlendighet? Mulig du hadde helt rett der.

I allfall hva gjelder de neste tre ukene. For fire timer intens språkundervisning hver dag fra 09-13 (mandag til fredag that is) er utrolig mye mer slitsomt enn det kanskje høres ut som. Det skal ikke mange ukene i frihet til før bare de minste, lille forpliktelser blir til krafttak for tiltaksnervene. Vi har hatt jetleg i to dager nå. Etter disse krafttakene er det vanskelig å få så mye mer ut av dagen. Som å skrive blogg. Og så har vi jo lekser.

Fra spøk til litt lettere alvor. Første skoledag i går gikk som smurt. Vi følte at kurset vi hadde valgt var på perfekt nivå for oss, at folkene i klassen var hyggelige og hadde en fin spredning i nasjonalitet og alder, og at lærerne var engasjerte og vennlige. Så da vi dro til skolen i dagmorges gruet vi oss ikke. Hadde gjort det hvis vi hadde visst at vi kom til å måtte ha undervisning alene, bare vi to, med en lærer. Skolepolicyen er nemlig at ingen klasser skal være over ti elever. Og det fulgte de faktisk opp. Så da den ellevte eleven møtte opp i går måtte de sette opp en ny klasse til i dag. Hun forsov seg, så den første timen byttet Øystein og jeg på å svare på spørsmål fra læreren (på spansk forresten - alt går på spansk). Ganske tungt å få i gang hjernen så tidlig så det gikk treigt kan du si. Kl ti kom Atije, Atye, Atie eller Atille - usikker på stavemåten der, take your pick. Guttegal kanadier med utpreget amerikansk aksent når hun snakker spansk og ellers veldig hyggelig. (Ikke at det er noe galt med å ha aksent, vi har sikkert utpreget norsk aksent når vi snakker spansk, vi bare hører det ikke). Og dermed var vi tre. Fortsatt ingen mulighet for å gjemme seg bakerst i klassen hvis det er noe man ikke kan eller vil svare på... Tror vi kommer til å ha god progresjon på det her viset.

Nå er det leksetid.

Eksersis

Dagens trim; å gå opp alle ni etasjene til leiligheta etter opphenging av lapp til postkvinnen/mannen om å være snill og ikke legge tilrette for posttyveri. Møtte den gamle nabokjerringa (og det er ikke vondt ment, det er bare en betegnelse) da jeg kom til vår etasje. Hun skjønte hverken valget av trapper foran heis, eller at jeg ikke skjønner så mye spansk når jeg faktisk sier "Jeg skjønner ikke så mye spansk". Hennes reaksjon var nemlig å bare fortsette og snakke, masse. Noe måtte da gå inn? Og skulle jeg ikke svare på det hun spurte om? Og var det noe galt med heisen siden jeg valgte å gå?

Hva har vi gjort i helgen? Dette har vi gjort i helgen.

Det vil si, vi har ikke gjort så mye i helgen. Bortsett fra å lage dette bildet. Som Øystein for det meste står bak. Mens jeg sitter foran. Og står bak. Ok, jeg skal slutte nå.

Please Mr. Postman!

All by ourselves, don’t want to be, all by ourselves. Men det er vi altså. Nå har Per reist og vi har ingen andre enn hverandre å snakke med, igjen.

Per Harald fikk forhåpentligvis sett en god del av byen i løpet av oppholdet sitt. Han kan i hvert fall ikke si at vi ikke prøvde, for dro  han opp på både den nå ganske kjente Eseltoppen og til Castillo de Montjuïc. Så oversikt og utsikt fikk han.

Da vi skulle opp på sistnevnte topp hadde vi det travelt med å komme oss ut, så da jeg så at pakken jeg hadde bestilt fra Amazon (den uhyre spennende pensumboka mi Understanding Popular Science av Peter Broks) hadde kommet, tok jeg meg ikke tid til å heise opp 9 etasjer for å legge den i leiligheten. Den stakk riktignok litt ut av brevsprekken i postkassen (på grunn av et helt elendig postkassedesign som gjør at man må bruke vold for å få brev som ikke er i regningsformat ordentlig nedi – og det utelukker jo all morsom post (jeg er veldig glad i parenteser og misbruker dem alt for ofte og alt for langt men bær over med meg)) men jeg tenkte at siden man må gjennom to låste dører for å komme inn til postkassene – så lå nok brevet TRYGT der til vi kom tilbake. Hahahaha, hva har jeg lært? At det IKKE ligger trygt halvveis utenfor postkassen… Da vi kom tilbake hadde noen stjålet boka! Mi dødskjedelige pensumbok. Ved hjelp av huseieren fikk jeg skrevet en lapp som ba den eller de som ved en feil (Yeah right – som om det er noen med samme navn som meg i dette bygget) hadde tatt pakken min om å vennligst levere den tilbake. Har nå gått i spenning og sjekket postkassen i to dager, men innser at det er en fæl og urettferdig verden vi lever i, og at jeg derfor sannsynligvis må bestille ei ny bok fra Amazon til den nette sum av 130 NOK inkl. frakt, at jeg dermed ikke kommer i gang med lesinga av den kjedelige boka før tidligst neste uke, og at jeg slett ikke kan være sikker på at jeg får neste bok jeg bestiller – for kanskje tyven ikke er ferdig med sine uredelige aktiviteter helt enda. Den eneste gleden jeg har oppi alt dette er at hvis tyven også klarer å knabbe neste bokpakke kommer han eller hun sikkert til å bli lang i maska. Jeg mener – hvem vil ha to stk Understanding Popular Science? 

Også har vi fått bekreftet av vi er dårlige i spansk i dag. Vi dro til en språkskole og tok en såkalt nivåtest. Det var som å ha en eksamen man absolutt ikke hadde lest til. Det gjorde veldig lite godt med språkselvtilliten. Vi fikk først en skriftlig test der vi svarte på under halvparten, før en spansklærer tok en kort samtale med oss. Kort fordi han stilte spørsmål som innebar at vi måtte svare på ting om fortiden. Og vi kan bare presens.

”False beginners” var nivået vårt. Det vil si at vi ikke er komplette nybegynnere, men at vi ikke kan så fryktelig mye. Dessverre var det ikke oppstart av det nivået i nærmeste fremtid, så det er mulig at vi må begynne på ”beginners”. Vi har sikkert godt av å få repetert en del, men å måtte sitte å si ”Me llamo Marthe, tengo 27 años” i tre uker…Hadde lyst til å komme meg litt videre med spansken i løpet av Barcelonaoppholdet. Man kan jo ikke bare leve i nuet, man må jo kunne snakke litt om fremtiden også ( tog du 'an?) Vi er ikke så fleksible siden vi skal reise rundt i to uker fra midten av mars, så vi må kanskje bare ta det vi kan få av språkkurs.Vi får se.

¡Hasta pronto!

Sjokola-la-land

La Singular er en liten, sjarmerende og godt gjemt restaurant i Gràcia. La oss begynne med desserten,
de har nemlig skjønt noe viktig;

Bare to desserter uten sjokolade. Helt korrekt.

Men når man får muligheten til å prøve roseblad-is med lichi, så gjør man det.

 

Hva annet ble konsumert, spør du kanskje? Jo, nå skal du høre; Poteter på La Singularvis, agurksalat med fersk ost og mintsaus, crochettes, hjort med jordbærsaus, minihamburger av kalv og gås med mangochutney og andebryst med banan og pistasjenøtter.

Shut the font d`or, for en restaurant!

Gutta på tur

Det var dags for første pulje fra moderlandet. Fredag kom det fire svært, og en ikke så svært, fotballinteresserte gutter/menn (stryk det du synes ikke passer) på besøk. Skjønner ikke hvordan TV2 på Nøstet fikk produsert eller sendt noe som helst denne helga, med halve staben ute på Barcatur. Første aktivitet var tapasspising på den verdensberømte restauranten Cal Pep. Den er så berømt at vi (dvs. Øystein), måtte spørre fem stykker før vi fant frem. Og da vi endelig sto foran døra, var det så stappfullt av folk som ventet på bord at de ytterste lo av oss da vi forsøkte å komme oss inn. En person geipet faktisk. Tro det eller ei. Men vi bare; "tenemos un reservacion!" Og så kom Cal Pep in persona (tror vi, synes vi det burde være) og vinket oss forbi alle menneskene. Og vi bare; "suckers!". Og folk bare; "damn!" Og så gikk vi inn i det innerste, helligste, der restaurantens fem bord står. Og der var nabobordet vårt fylt av fire, høylydte, fulle, (ufordragelige?) NORDMENN! Jeg skal ikke nevne navn, men de tilhørte visstnok Brann bataljon øst. Sa jeg at de var fulle? Resultatet? En måtte gå fordi han var for full, mens kompisen sovna og rakk å kaste opp ved bordet før han ble skysset hjem... Jeg lot som jeg ikke var norsk, men Øystein diskuterte hjertens hjerne hårsveisen til keeperen til Atletico Madrid med dem
 - leeenge.

Men sånn bortsett fra det var det en flott restaurantopplevelse. Kvelden forløp omtrent slik; "Cal Pep" kommer feiende inn og roper ut ;"Qué taL?" (med katalan-tykk L), skjenker vin og later som om han mister flaska i gulvet og sier "hepp!" fulgt av latter fra oss, slenger en tapastallerken på bordet og later som om han velter den og sier "hepp!" (på grunn av suksessen med det første "heppet"), avslutter med "muy bueno" og feier ut av døra. Gjentatt i tre timer til lyset ble slått av og det ble båret inn små kakestykker med levende lys. Svein hadde nemlig bursdag. De stakkars spanjolene ved de andre bordene måtte finne seg i å sitte i mørket og høre igjennom et helt vers av "Hurra for deg" sunget så langt ute av tone og melodi man kan komme. Og så var det cava på huset.

Før vi vandret derfra var det avstemming over hvilken rett som hadde vært best. Calamari og scampi var en lett match. Laks og tunfisk likeså. Fargerike skjell av et eller anna slag var overraskende gode, men rakk ikke helt opp. Skinken og creme bruleen smakte godt begge to, men det var biffen som gikk av med seieren, knepent over en fantastisk bærsorbet. Nydelig dessert, selv uten sjokolade (som jo er et kriterium for å kalle noe for dessert). Å hevde at kjøtt er bedre enn dessert er jo i seg selv helt uakseptabelt, men å hevde at noe som helst var bedre enn denne desserten er utenfor min fatteevne. Men sånn er det når man er eneste jente på restaurant med seks gutter.

Nå ble Cal Pep-historien så fryktelig lang at resten av helga må oppsummeres litt kortere;
- Resten av fredagskvelden; Asle gir bort iPhonen og brillene sine til en vilt fremmed og forsvinner for noen timer - før han dukker opp på et hotell litt utenfor sentrum.
- Lørdag; noen synes El Clásico (som de har sett før) er en fin aktivitet før kamp, andre ikke. Så er det tapas på Taller de Tapas ved Camp Nou sammen med Marcel og hans yngste sønn. Der bestiller vi mye og får nesten alt, men betaler for mer. Så er det kamp som Barcelona selvfølgelig vinner - jeg blir kalt "pretty" av noen engelskmenn på samme seterad og tar det til meg som et ektefølt kompliment og fotballspillerne ligner miniputter der de løper langt, langt, langt der nede. Og så er tapas på Taller de Tapas igjen.
- Søndag; Rudi med flere misforstår oss når vi sier at vi skal i Park Güell og tror at det går rulletrapper inni parken - mens vi bare har hevdet at det går rulletrapper opp til parken. De har tydeligvis ikke lest bloggen nøye nok - for hadde de det så hadde de visst at "eseltoppen" krever litt kondis. Undertegnede prøver å forklare at restauranten folk insisterer å gå inn på er Taller de Tapas, men det er ikke før vi sitter ned at det går opp for enkelte at det er samme restaurantkjede som vi har spist på flere ganger kvelden før... I told u so.
- Mandag; Rudi tar tidligflyet til Køben for å sitte på do og se ut over Rådhusplassen, mens de andre blir igjen noen timer for å gjøre unna litt shopping. To timer etter at de to siste har reist ankommer neste besøkende; Per!  Vi kommer tilbake med mer. Saken oppdateres. Jeg er lei av å skrive. Nå. Later, alligator! Hasta luego.